Hans Rustad Universitetsavisa i Bergen, På Høyden, tar opp forskere som får ubehageligheter fordi de uttaler seg i mediene om følsomme saker.
Randi Gressgård er minoritets- og kjønnsforsker. Gjennom mange år har hun fått trusler, særlig når hun diskuterer minoritetsforskning i media.
– Truslene kommer nesten hver gang jeg uttaler meg i nasjonale medier, særlig dersom saken inngår i en føljetong. Da får jeg gjerne direkte trusler av typen ”Du skal ikke føle deg trygg!”. Det må jeg ta høyde for når jeg deltar i mediedebatter, sier Gressgård.
For noen år siden mottok hun en direkte drapstrussel.
– Drapstrusselen kom i form av et brev som ble levert personlig. Den lå i posthyllen uten poststempel og var et håndskrevet brev fra en anonym person som undertegnet med “israelvenn”. Jeg anmeldte det ikke, men det var ubehagelig ettersom vedkommende sannsynligvis befant seg i lokalmiljøet, sier Gressgård.
Hun har aldri politianmeldt noen av truslene. Etter 22. juli kan det endre seg.
– Jeg har ansett henvendelsene som tomme trusler, men i fremtiden kommer jeg til å vurdere politianmeldelse av direkte trusler, sier Gressgård.
Hun kjenner til flere andre forskere som har fått trusler. For noen skal det ha vært så belastende at de nå vegrer seg mot å gå ut i media og diskutere problemstillinger relatert til sitt forskningsfelt. Flere andre forskere På Høyden har vært i kontakt med sier de også kjenner til at enkeltforskere er mer skeptiske til å delta i samfunnsdebatten etter å ha opplevd ubehageligheter.
I ettertid har PH vært i kontakt med 13 nåværende eller tidligere tilsatte ved UiB som jobber innen feltene Islam, multikulturalisme, minoriteter, kjønnsforskning eller klima. Av disse får fire jevnlige trusler eller opplever ubehageligheter, mens 10 har opplevd det ved noen tilfeller de ti siste årene. Tre har aldri fått trusler.
Det hadde vært en fordel om På Høyden hadde konkretisert truslene og ubehagelighetene. Det er stor forskjell på de to. Å få en personlig trussel i postkassa er noe helt annet en anonym mail med ukvemsord.
Ansvarlig redaktør for På Høyden, Tore Oksholen, forsøker å analysere truslene, og røper i stedet sin politiske forutinntatthet.
For Oksholen eksisterer det ikke noe tillitsgap mellom dem med definisjonsmakt og de som er uten. I gamle dager var venstresiden svært opptatt av hvem som hadde definisjonsmakt. Det er man ikke lenger, og forklaringen er enkel: det er den sentrumsliberale og venstresiden som har makten. Tidligere forsvarte man folks rett til å protestere, til å ta tilbake makta. Nå forskanser man seg og føler seg truet.
Trusler og ubehageligheter skal fordømmes. Det er totalt uakseptabelt. Men spoler man tiden bare noen tiår tilbake ville venstresiden forstått hvorfor folk var frustrerte. Nå diagnostiseres misnøyen.
Oksholen presenterer en årsakskjede som er upresis og villedende. Han viser at han intet har forstått av ytringsfriheten og muligheten for dissens i internettalderen.
De som framsetter slike trusler har delvis samme dagsorden. Det er gjerne de som står bak “snikislamiseringen” og/eller “klimahysterikerne” man vil stoppe munnen på.
Personer som står bak slikt har for en stor del tilholdssted i den sumpen av konspirasjonsteoretikere, hel- eller halvfascister, selvutnevnte korsfarere med videre, som ved siden av å kjempe mot et kommende Eurabia, også gjerne tror at jordkloden jevnlig besøkes av aliens fra det ytre rom, og fra tid til annen kommuniserer med spiritister og parapsykologer. Som Asbjørn Dyrendahl påpekte under et seminar om lærdom etter Utøya nylig: Om man først er overbevist om at ingenting er som det ser ut til å være, og at verden består, essensielt sett, av sammensvergelser, er veien til å tro på spøkelser og E.T. kort.
Når forskere trues på livet fra representanter fra den jungelen, skal det tas på alvor.
Men det fins flere måter å presse en akademiker til å unngå å ytre seg i offentligheten. Vi så dette særlig tydelig i forbindelse med debatten omkring forslaget om akademisk boikott av Israel: En flom av meldinger, de fleste via ebrev; ens uttalelser og synspunkter forvrenges og legges ut på diverse nettsteder som israelwhat.org og document.no.
Her konstrueres en årsakskjede: fra nettsteder som israelwhat.org og document.no til hatmailer. Dette er samme type guilt by association som nå brukes flittig post 22/7. Det later til at man synes tiden er inne til å ta et «oppgjør». Med hva? Skal document.no være ansvarlig for den anonyme brevskriver? Det er det Oksholen antyder. Eller er dette også et forsøk på å skremme? Til hva? Til ikke å gi en annen fremstilling av Israel og boikotten? Kan en redaktør virkelig mene det?
For å få ligningen til å gå opp, dvs. kunne forsvare det som er et angrep på ytringsfriheten, må Oksholen konstruere at det er «disse kreftene» som utgjør en trussel mot ytringsfriheten.
I den aldri sovende verdensveven er i prinsippet alt umiddelbart synlig. I det samme øyeblikket man ytrer seg i elektronisk form, risikerer man å dukke opp på radaren som opereres av krefter som har som mål å begrense rommet for uønskede meninger. Disse kreftene utgjør også en trussel mot ytringsfriheten.
Oksholen tillegger her en sosial prosess en intensjon: han mener det foreligger et «vi» som har et «mål». Mener han virkelig det? Eller er det bare en forblommet måte å uttrykke seg på for å ramme inn noe komplisert på en lettfattelig måte.
Tidligere kunne venstresiden monopolisere forestillingen om trykk og mottrykk. Den tause majoritet uttrykte seg likevel ikke. Internett har snudd opp ned på dette. Det Oksholen omtaler foraktfullt som «disse kreftene» er i virkeligheten skattebetalerne som betaler lønna hans. Han navngir de synlige, som document.no, fordi vi er artikulerte og saklige, og forsøker å slå oss i hartkorn med de anonyme som mangler språk. Men dermed fremfører han også sitt eget ærend.
