En hyppig gjentatt tese siden 22/7 er at massemorderen hentet ideologisk næring fra feilaktige oppfatninger som i korthet går ut på at deler av Europas politiske klasse har lagt til rette for islamisering av kontinentet, samt at denne prosessen er så langt fremskreden at det er mer eller mindre uråd å stanse den.

Ugjerningene skal altså på et vis ha vært betinget av at slike synspunkter ble meddelt ugjerningsmannen av andre, selv om det ikke er helt klart om man med det mener at slik meddelelse var en nødvendig betingelse (en tilstrekkelig betingelse var det opplagt ikke).

Denne tesen reiser en hel masse spørsmål omkring det inntrufne som det er uhyre vanskelig å besvare vitenskapelig. Først og fremst på hvilken måte ugjerningsmannens vekselvirkninger med sine omgivelser var bestemmende for hans mentale tilstand, og dermed også det grusomme utfallet.

En tilnærming til dette gir også opphav til kildekritiske problemer, f.eks. i hvilken grad man kan feste lit til opplysninger i det selvbiografiske materialet i det såkalte manifestet, som utvilsomt er skrevet av en upålitelig person. Ble beslutningen om å oppgi demokratiet og ty til vold tatt så tidlig som hevdet?

Et annet aspekt som fremheves, er den moralske siden. I visshet om at ovennevnte tese er rett, er det enkelte som mener at det foreligger et moralsk, dog ikke juridisk, medansvar hos dem som gav uttrykk for beslektede oppfatninger av de ovenstående.

Det er ikke klart hvorvidt personene som på denne måten påberoper seg en moralsk autoritet (som neppe anerkjennes av mange andre), mener beslutningen om voldsbruk ble fattet før eller etter at forestillingen om politisk svik ble meddelt offentligheten og dermed massemorderen, ei heller i hvilken grad denne meddelelsen skal ha vært medvirkende til at forbrytelsen fant sted.

Noen hopper tilsynelatende bukk over disse problemene, og går ut fra at forbryterens beslutning ble fattet etter å ha fått slik ideologisk næring, samt at denne næringen spilte en viktig rolle. Deres konklusjon blir dermed at saken demonstrerer at disse ideene er farlige, samt at det derfor er galt, uansvarlig og umoralsk, om enn ikke ulovlig, å spre dem.

Andre mener på mer generelt grunnlag, uten å ta uttrykkelig stilling til denne saken, at forestillinger om at verdens elendighet skyldes onde hensikter hos bestemte personer eller grupper er farlige i sin alminnelighet, og viser i den forbindelse gjerne til jødeforfølgelsene. Slike forestillinger blir dermed etter deres mening nærmest å sammenligne med hate speech, uavhengig av sin sannhetsgehalt.

Sentralt i denne kritikken står Bat Ye’or og hennes bok Eurabia fra 2005, som massemorderen nevner i “manifestet”.

Det er ikke ofte at en forfatter har til de grader forskjellige virkninger på folk. Kort sagt ser de fleste ut til å mene at hun enten er gal eller genial: Enten har hun identifisert den viktigste faktoren i kontinentets nyere politiske historie, eller så er hun en paranoid konspirasjonsteoretiker som lever i en fantasiverden. Enten har hun skrevet den viktigste politiske analysen i etterkrigstiden, eller så har hun levert et makkverk i samme klasse som Sions vises protokoller.

Begge oppfatningene er tøv.

Mens protokollene er et grotesk fantasiprodukt, viser Bat Ye’or til reelle personer, hendelser og dokumenter. Hun peker på en lobby som eksisterer. Men analysen svikter idet hun tilskriver denne lobbyen større betydning for historiens gang enn rimelig er. Den spiller kun en birolle.

Det burde ikke ha vært mer å si om den saken. Det forelå altså en utgivelse med en rekke interessante fakta og en haltende analyse. Etter en edruelig evaluering burde boken ha vært nokså raskt glemt. Men i stedet ble den til en dobbel kjepphest, ridd som den ble både av intellektuelle med sans for å henge ut konspirasjonsteoretikere i tide og utide, samt av politiske kannestøpere som med ett så lyset. De førstnevnte leste den knapt, de sistnevnte leste tilsynelatende knapt annet. Om ikke annet fortjente begge parter hverandre.

Det ville kanskje ikke ha vært noe stort problem dersom de ikke hadde hatt slik en ulykksalig virkning på den norske debatten om islam i Europa. For idet man inntok et av de to skisserte standpunktene, ble man like blind for sine egne feil som for de gyldige påstandene fremmet av motparten. Det sentrale i debatten ble for elskere og hatere av Bat Ye’or dermed ikke verdens realiteter, men de angjeldende personenes egne ideer, som det naturlignok krevde langt mindre anstrengelse å forholde seg til, og som ble gjentatt til det kjedsommelige. Resultatet ble derfor at man satt på hver sin tue og utvekslet ukvemsord, noe som ikke minst skjedde på denne arena.

Erfaringen viste at det sjelden eller aldri kom noe interessant ut av disse debattene, og moderate personer skydde dem. I de senere årene ble Document således en nokså motvillig talerstol for Eurabia-debatter, som gjerne også dukket opp malapropos. Signaturen Fjordman ble f.eks. moderert bort ved tallrike anledninger.

Det vil neppe bli lett å få til fruktbare diskusjoner om slike spørsmål i fremtiden heller, gitt at 22/7 har blåst nytt liv i fristelsen til å plukke noen ekstra høner med Bat Ye’or. Heller enn å gjøre forgjeves forsøk på å oppnå det umulige, ville det nok derfor være like greit om Eurabia-temaet ikke lenger fikk kaste skygger over debatten om det Christopher Caldwell kaller revolusjonen i Europa. Selv en saklig diskusjon om temaet ville ikke være noe stort tap.

Verre er det at grusomhetene og konspirasjonsstemplet benyttes til å diskreditere andre forfattere som påpeker at Europa islamiseres. I den forbindelse har Cora Alexa Døving i Aftenposten rettet skarp kritikk mot Bruce Bawer, Melanie Phillips, Mark Steyn, Oriana Fallaci og Walter Laqueur.

Det kan virke som om man med utspill av denne typen ønsker å overbevise allmennheten om at de nevnte skribentene tar feil i sitt hovedanliggende, som er at islam vinner større innflytelse i vår verdensdel. Insinuasjonen om moralsk medansvar for 22/7 fungerer nærmest som brekkstang for dette budskapet. Man leser svakheten i Bat Ye’ors (eller sågar Fjordmans) analyse inn i samtliges argumentasjon, og forsøker å få diskusjonen til å dreie seg om den, snarere enn alle kjensgjerningene som gir grunn til uro.

Et slikt forsøk er fånyttes, for det er ikke lett å fortelle folk at det de ser med sine egne øyne er usant. Men ikke-voldelige, rimelige og demokratisk innstilte personer kan skremmes fra å delta i diskusjonen for ikke å bli identifisert som «islamofob» eller «konspirasjonsteoretiker», uttrykk med omtrent samme funksjon som «rasist» hadde på 80- og 90-tallet.

Disse må derfor holde tungen rett i munnen, ikke la seg distrahere av påstandene om moralsk mindreverdighet og medvirkning til vold, ignorere personene som fremmer dem, og heller velge seg meningsmotstandere som også er rimelige personer. Mark Steyn ble interessant nok beskyldt for å ta til orde for folkemord i sin bok America Alone. Beskyldningen ble avvist på følgende måte:

My book isn’t about what I want to happen but what I think will happen. Given Fascism, Communism and ethnic cleansing in the Balkans, it’s not hard to foresee that the neo-nationalist resurgence already under way in parts of Europe will at some point take a violent form. That’s pretty much a given.

Det må regnes som legitimt å påpeke risikoen for fremtidige voldshandlinger, og benytte denne risikoen som argument for en politisk oppfatning. Men i lys av 22/7 blir det et imperativ å avstå fra å dele ut moralsk skyld til personer som fremmer en politikk man selv mener kan føre samfunnet mot stupet. Man må ha som utgangspunkt at disse ikke har onde hensikter, og samtidig ha en kritisk avstand til egne oppfatninger som er stor nok til ikke å påberope seg moralsk overhøyhet. Vil man ha seg frabedt andres moralisering, skal man heller ikke bedrive denslags selv.

Det blir også en utfordring å passe seg for ikke å havne i posisjonen noen muslimske talsmenn inntar når de fremmer politiske saker under henvisning til hva deres voldelige trosbrødre kunne finne på. Man må ganske enkelt unngå forbindelser til personer som mener at politisk vold er legitimt, eller som krisemaksimerer med tanke på å fremskynde en konflikt.