Sakset/Fra hofta

EU går igjennom en vanskelig periode for tiden, og det er et åpent spørsmål hvor tett unionen vil bli i fremtiden, ikke bare med tanke på valutasamarbeidet. I den forbindelse kan det være interessant å vende blikket tjuetre år tilbake, nærmere bestemt den 20. september 1988, da Storbritannias daværende statsminister Margaret Thatcher holdt den berømte talen i Brügge om sine visjoner for det europeiske samarbeidet. Det er nokså klart at EU-samarbeidet ikke blir helt slik som Thatcher ønsket det, men mange av hennes ideer kan raskt få fornyet aktualitet.

* * *

Statsminister, rektor, deres eksellenser, mine damer og herrer:

La meg først takke dere for å ha gitt meg anledningen til å besøke Brügge igjen — og det under omstendigheter som er svært forskjellige fra mitt forrige besøk, kort tid etter ferjekatastrofen ved Zeebrügge, da det belgiske motet og belgiske legers og sykepleieres personlige oppofrelser reddet så mange britiske liv.

Og la meg for det andre uttrykke hvilken glede det er for meg å tale ved College of Europe under fremragende ledelse av dets rektor, professor Lukaszewski. Colleget spiller en viktig og stadig mer avgjørende rolle i Det europeiske fellesskapets liv.

For det tredje, la meg også takke for invitasjonen til å holde talen min i denne flotte aulaen. Hvilket sted kan være bedre egnet til å snakke om Europas fremtid, enn en bygning som i en slik grad minner om storheten ved det Europa hadde oppnådd allerede for 600 år siden?

Deres by, Brügge, gir mange andre historiske assosiasjoner for oss i Storbritannia. Geoffrey Chaucer var en hyppig gjest her. Og den første boken som ble trykket på engelsk ble laget her i Brügge av William Caxton.

Herr president, du har bedt meg snakke om temaet Storbritannia og Europa. Kanskje burde jeg berømme deg for ditt mot. Hvis du tror på endel av de tingene som er sagt og skrevet om mitt syn på Europa, må det virke litt som å invitere Djengis Khan til å snakke om fordelene ved fredelig sameksistens!

Jeg vil begynne med å avlive noen myter om mitt land, Storbritannia, og dets forhold til Europa. Og for å gjøre det, må jeg si noe om identiteten til selve Europa.

Europa er ikke ensbetydende med utarbeidelsen av Roma-traktaten. Ei heller tilhører den europeiske idé en bestemt gruppe eller institusjon. Vi briter er den europeiske kulturens arvinger i like stor grad som enhver annen nasjon. Våre forbindelser til resten av Europa, det kontinentale Europa, har vært den dominerende faktoren i vår historie. I tre hundre år var vi en del av Romerriket, og våre kart viser fortsatt spor etter de rettlinjede veiene som romerne bygde. Våre forfedre — keltere, saksere og daner — kom fra kontinentet.

Vår nasjon ble — for å bruke et for EF så kjært uttrykk — «restrukturert» under normannernes og anjouernes styre i det ellevte og det tolvte århundre.

I år feirer vi trehundreårsjubileet for den ærerike revolusjonen hvor den britiske kronen gikk til prins Wilhelm av Oranien og dronning Mary. Besøk Storbritannias flotte kirker og katedraler, les vår litteratur og lytt til vårt språk: Alt sammen vitner om de kulturelle rikdommene vi har fått fra Europa — og andre europeere fra oss.

Vi i Storbritannia er med rette stolte av hvordan vi, siden Magna Carta i 1215, på banebrytende vis har utviklet representative institusjoner som står som frihetens bastioner. Stolte er vi også av hvordan Storbritannia gjennom århundrer var et hjem for folk fra resten av Europa som søkte tilflukt fra tyranniet.

Men vi vet at uten den europeiske arven av politiske ideer, kunne vi aldri ha oppnådd så mye som vi gjorde. Fra antikkens og middelalderens tenkning har vi lånt begrepet rettssikkerhet, som skiller et sivilisert samfunn fra barbariet. Og på kristendommens idé — lenge synonym med Europa — med sin anerkjennelsen av enkeltmenneskets unike og åndelige natur, baserer vi fortsatt vår tro på den personlige friheten og andre menneskerettigheter.

Altfor ofte beskrives Europas historie som en lang rekke av endeløse kriger og krangler. Men fra vårt ståsted i dag er det som utvilsomt gjør sterkest inntrykk på oss, vår felles erfaring. For eksempel er historien om hvordan europeerne utforsket og — ja, uten å bøye hodet — siviliserte deler av verden, en utrolig historie om talent, dyktighet og mot.

Vi briter har bidratt til Europa på en spesiell måte. Gjennom århundrene har vi kjempet for å hindre at Europa kommer under én enkelt makts dominans. Vi har kjempet og vi har dødd for friheten. I Belgia, ikke langt herfra, ligger levningene etter 120.000 britiske soldater som døde i første verdenskrig. Hadde det ikke vært for den viljen til å kjempe og dø, ville Europa forlengst ha vært forent, men ikke i frihet, og ikke i rettferdighet. Det var den britiske støtten til motstandsbevegelser gjennom hele den siste krigen som bidro til å holde frihetens flamme brennende i mange land helt frem til frigjøringen.

I morgen vil kong Baudouin delta i en høytidelighet i Brussel for å minnes de mange modige belgierne som ga sitt liv i tjeneste hos Royal Air Force — et offer vi aldri skal glemme.

Det var fra den festningen av vår øy at frigjøringen av Europa ble iverksatt. Og i dag står vi fortsatt sammen. Nesten 70.000 britiske tjenestemenn er stasjonert på det europeiske fastlandet. Alle disse tingene er i seg selv et bevis på vårt engasjement for Europas fremtid.

Der europeiske fellesskapet er én manifestasjon av denne europeisk identiteten. Men det er ikke den eneste. Vi må aldri glemme at folkene øst for Jernteppet — som en gang fullt ut tok del i den europeiske kulturen, friheten og identiteten — er blitt avskåret fra sine røtter. Vi skal alltid se på Warszawa, Praha og Budapest som store europeiske byer.

Vi bør heller ikke glemme at de europeiske verdiene har bidratt til å gjøre USA til den tapre forsvareren av friheten som landet er blitt.

Europas fremtid

Dette er ingen tørr beretning om obskure fakta fra historiens støvfylte biblioteker. Det er minnet om nesten to tusen år med britisk engasjement i Europa, samarbeid med Europa og bidrag til Europa, et bidrag som i dag er like sterkt og gyldig som før. Ja, har vi også sett lenger — slik andre har — og takk og lov for det, for Europa ville aldri ha blomstret, og vil aldri lykkes, som en trangsynt, innadvendt klubb.

Den europeiske fellesskapet tilhører alle dets medlemmer. Det må gjenspeile alle medlemmenes tradisjoner og aspirasjoner.

Og la meg være helt klar på dette punktet: Storbritannia drømmer ikke om noen koselig, isolert tilværelse i utkanten av det europeiske fellesskapet. Vår skjebne er i Europa, som en del av fellesskapet. Det er ikke dermed sagt at vår fremtid bare ligger i Europa. Men det gjør heller ikke Frankrikes eller Spanias eller noe annet medlems fremtid.

Fellesskapet er ikke et mål i seg selv. Det er heller ikke noen institusjonell enhet som stadig skal endres i henhold til diktater gitt ved et abstrakt, intellektuelt konsept. Ei heller må det forstenes av endeløse reguleringer.

Det europeiske fellesskapet er det praktiske middelet som kan sikre Europas fremtidige velstand og tryggheten til dets innbyggere, i en verden der det er mange andre mektige nasjoner og grupper av nasjoner.

Vi europeere har ikke råd til å kaste bort energien på interne konflikter eller uforståelige institusjonelle debatter. De er ingen erstatning for effektive tiltak.

Europa må være rede til både å bidra fullt ut til sin egen sikkerhet, og til å konkurrere kommersielt og industrielt i en verden der suksessen oppnås av land som oppmuntrer individuelle initiativ og foretaksomhet, snarere enn landene som prøver å holde disse nede.

I kveld vil jeg gjerne skissere noen styrende prinsipper for fremtiden som jeg tror vil sikre at Europa lykkes, ikke bare økonomisk ellers forsvarsmessig, men også hva angår livskvaliteten og folkenes innflytelse.

Frivillig samarbeid mellom suverene stater

Mitt første prinsipp er dette: Et frivillig og aktivt samarbeid mellom selvstendige nasjonalstater er den beste måten å bygge et vellykket europeisk fellesskap på.

For det å prøve å undertrykke det nasjonale og konsentrere makten i sentrum av et europeisk konglomerat, ville gjøre stor skade og sette oppnåelsen av våre mål i fare.

Europa vil være sterkere nettopp fordi det har et Frankrike som er Frankrike, et Spania som er Spania og et Storbritannia som er Storbritannia, hver især med sine egne skikker, tradisjoner og identiteter. Det ville være dumskap å prøve å tilpasse disse til en slags identisk europeisk personlighet.

Noen av fellesskapets grunnleggere mente at USA kunne være dets modell.

Men hele USAs historie er svært forskjellig fra Europas. Folk dro dit for å komme vekk fra intoleransen og begrensningene ved livet i Europa. De søkte frihet og muligheter, og deres sterke følelse av denne etterstrebelsen har gjennom to hundre år bidratt til å skape en ny enhet, og en stolthet ved det å være amerikaner — akkurat som vår stolthet ligger i å være britisk eller belgisk eller nederlandsk eller tysk.

Jeg er den første til å si at landene i Europa i mange store saker burde prøve å snakke med én stemme. Jeg vil gjerne se at vi arbeider tettere sammen med de tingene vi kan gjøre bedre sammen enn alene. Europa er sterkere når vi gjør dette, hva enten det gjelder handelen, forsvaret eller forbindelsene med resten av verden.

Men det å arbeide tettere sammen krever ikke at makten sentraliseres i Brussel, eller at beslutninger skal fattes av et oppnevnt byråkrati.

Det er ironisk at akkurat i det øyeblikk land som Sovjetunionen, som har prøvd å styre alt fra et sentrum, innser at suksessen avhenger av å spre makten og beslutningene vekk derfra, er det noen i fellesskapet som tilsynelatende ønsker å gå i motsatt retning.

Når vi har lyktes med å begrense staten i Storbritannia, var det ikke fordi vi ville se den ese ut igjen på europeisk nivå, med en europeisk superstat som utøver ny dominans fra Brussel.

Selvsagt vil vi gjerne at Europa blir mer samlet og får en sterkere fellesskapsfølelse. Men det må være på en måte som bevarer de forskjellige tradisjonene, parlamentenes myndighet og hvert lands nasjonale stolthetsfølelse, for disse har vært kilden til Europas vitalitet gjennom århundrene.

Oppmuntrende forandringer

Min andre prinsipp er dette: Fellesskapets politikk må håndtere de foreliggende problemene på en praktisk måte, uansett hvor vanskelig det måtte være. Hvis vi ikke kan reformere de delene av fellesskapets politikk som åpenbart er gal eller ineffektiv, og som med rette forårsaker offentlig misnøye, så vil vi ikke få allmennhetens støtte til fellesskapets fremtidige utvikling.

Derfor er det Europarådet oppnådde i Brussel i februar, så viktig.

Det var ikke rett at halvparten av fellesskapet totale budsjett ble brukt til oppbevaring og avhending av overflødige matvarer. Nå er denne andelen i ferd med å bli kraftig redusert.

Det var helt rett å bestemme at jordbrukets andel av budsjettet må kuttes for å frigjøre ressurser til andre satsningsområder, som økt yrkesopplæring og det å hjelpe de mindre velstående regionene.

Det var også rett å innføre strammere budsjettdisiplin for å håndheve disse beslutningene, og for å bringe EFs utgifter under bedre kontroll.

De som klaget over at fellesskapet brukte så mye tid på finansielle detaljer, gikk glipp av poenget. Man kan ikke bygge på et uegnet fundament, hva enten det er finansielt eller annet, og det var de grunnleggende reformene vi ble enige om sist vinter som banet veien for de store fremskrittene vi siden har gjort med det indre markedet.

Men vi kan ikke være tilfredse med det vi har oppnådd hittil. For eksempel er jobben med å reformere den felles landbrukspolitikken, langt fra gjort. Naturligvis trenger Europa en stabil og effektiv landbruksnæring.

Men fellesskapets landbrukspolitikk er blitt uhåndterlig, ineffektiv og fryktelig dyr. Produksjon av uønsket overskudd sikrer hverken inntekten eller fremtiden til bøndene.

Vi må fortsette å føre en politikk som sikrer leveranser som står i forhold til markedets behov, som reduserer overproduksjonen og begrenser kostnadene.

Selvfølgelig må vi verne om landsbyene og landområdene som er en så viktig del av vårt nasjonale liv, men ikke med landbruksprisene som virkemiddel.

Å håndtere disse problemene krever politisk mot. Fellesskapet vil bare gjøre en dårlig figur overfor sin egen befolkning og omverdenen hvis det motet mangler.

Et foretaksvennlig Europa

Mitt tredje styrende prinsipp er behovet for en fellesskapspolitikk som oppmuntrer til foretaksomhet. Hvis Europa skal blomstre og skape arbeidsplasser i fremtiden, kreves det foretaksomhet.

Det grunnleggende rammeverket er der: Roma-traktaten var i seg selv ment som et charter for økonomisk frihet. Men det er ikke slik den alltid har vært forstått, og langt mindre brukt.

Lærdommen av Europas økonomiske historie på 1970- og 80-tallet er at sentralstyring og detaljert kontroll ikke fungerer, men at personlige bestrebelser og initiativ gjør det. Videre at en statsstyrt økonomi er en oppskrift på lav vekst, og at fri konkurranse innenfor lovfestede rammer gir bedre resultater.

Målet om et foretaksvennlig Europa er drivkraften bak etableringen av Europas indre marked innen 1992. Ved å bli kvitt barrierene, og ved å gjøre det mulig for selskaper å operere på bred, europeisk skala, kan vi best konkurrere med USA, Japan og de ??andre, nye økonomiske stormaktene som vokser frem i Asia og andre steder.

Og det betyr tiltak i retning frie markeder, større valgmuligheter og færre offentlige inngrep.

Vårt mål bør ikke være flere og mer detaljerte regler fra maktens sentrum, men å deregulere og fjerne begrensninger på handelen.

Storbritannia har vært ledende i å åpne sine markeder for omverdenen.

London har lenge ønsket finansinstitusjoner fra hele verden velkommen, hvilket er grunnen til byen er det største og mest vellykkede finanssenteret i Europa.

Vi har åpnet markedet for telekommunikasjonsutstyr og innført konkurranse på markedet for tjenester, også hva angår selve nettverkene — steg som andre i Europa først nå begynner å ta.

Vi har gått foran i liberaliseringen av luftfarten, og dratt nytte av lavere priser og større utvalg.

Shippingsektoren vår er åpen for Europas handelsflåter. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om mange andre fellesskapsmedlemmer.

Når det gjelder de monetære spørsmålene, vil jeg si dette: Det avgjørende er ikke om det bør opprettes en europeisk sentralbank. De umiddelbare og praktiske kravene er disse:

å oppfylle fellesskapets forpliktelse til fri kapitalbevegelse — i Storbritannia har vi det, og å avskaffe kontrollen med vekslingskursene i hele fellesskapet — i Storbritannia avskaffet vi dette i 1979,

å etablere et ekte, fritt marked for finansielle tjenester: bank, forsikring og investering,

å gjøre større bruk av ECU. Storbritannia utsteder i høst statsobligasjoner i ECU, og håper å se at andre medlemmer av fellesskapet i økende grad gjør det samme.

Dette er de substansielle kravene, for det er dette fellesskapets industri og næringsliv trenger for å konkurrere effektivt med resten av verden. Og dette er hva de europeiske forbrukerne ønsker, for de vil ha større utvalg og lavere priser.

Det er til slike grunnleggende, praktiske skritt at fellesskapets oppmerksomhet bør vies.

Når disse er blitt tatt, og de fortsetter å tas en stund, vil vi være bedre rustet til å bedømme hva neste skritt skal være.

Det er det samme med grensene mellom våre land. Vi må selvfølgelig gjøre det lettere å la varer passere grensene. Vi må selvfølgelig gjøre det lettere for folk å reise i hele fellesskapet. Men det følger av alminnelig sunn fornuft at vi ikke kan avskaffe grensekontrollene fullstendig hvis vi også ønsker å beskytte våre borgere mot kriminalitet, eller stoppe trafikken av narkotika, terrorister og ulovlige innvandrere.

Dette ble tydelig illustrert for bare tre uker siden, da en dyktig tysk toller som gjorde sin plikt på grensen mellom Nederland og Tyskland, leverte et kraftig slag mot terroristene i IRA.

Og før jeg forlater temaet det indre markedet, la meg legge til at vi absolutt ikke trenger nye regler som øker kostnadene ved ansettelser, og gjør Europas arbeidsmarked mindre fleksibelt og mindre konkurransedyktig sammenlignet med konkurrenter i resten av verden.

Hvis vi skal ha europeiske selskapsvedtekter, bør disse inneholde et minimum av reguleringer. Og vi i Storbritannia ville helt sikkert bekjempe forsøk på å innføre kollektivisme og korporatisme på europeisk nivå — selv om det folk måtte ønske å gjøre i sine egne land, det er deres sak.

Et Europa som er åpent for verden

Mitt fjerde bærende prinsipp er at Europa ikke bør være proteksjonistisk. Ekspansjonen i verdensøkonomien krever at vi fortsetter prosessen med å fjerne handelshindringer, og at vi gjør dette ved multilaterale GATT-forhandlinger.

Det ville være et svik hvis fellesskapet satte opp større ytre handelshindringer, samtidig som barrierene brytes ned i Europa. Vi må sikre at vår tilnærming til verdenshandelen er i samsvar med den liberaliseringen vi prediker hjemme.

Det er vårt ansvar å ta ledelsen for dette, spesielt med tanke på de mindre utviklede landene. Disse trenger ikke bare hjelp. Hvis de skal oppnå verdighet gjennom tiltagende økonomisk styrke og uavhengighet, trenger de mer enn noe annet bedre muligheter til å drive handel.

Europa og forsvaret

Min siste styrende prinsipp gjelder det aller mest grunnleggende: de europeiske landenes militære rolle. Europa må fortsatt opprettholde et sikkert forsvar ved hjelp av NATO. Det kan ikke komme på tale å redusere vår innsats, selv om det innebærer å ta tunge beslutninger og bære store kostnader.

Vi skylder NATO den freden som har vært opprettholdt i over 40 år. Faktum er at ting går vår vei: Den demokratiske modellen med et samfunn med fri konkurranse, har vist seg overlegen. Verden over er friheten på fremmarsj, fredelig fremmarsj, for første gang i min levetid. Vi må gjøre det vi kan for å få USA til å fortsette å ta ansvar for Europas forsvar. Det betyr at vi anerkjenner at rollen de påtar seg i verden er en byrde på deres ressurser, og at vi viser forståelse for deres oppfatning om at de allierte bør ta fullt ansvar for forsvaret av friheten, særlig når Europa blir mer velstående. De vil i økende grad forvente at Europa spiller en rolle i militære operasjoner ute, slik vi nylig gjorde i Gulfen.

NATO og Den vesteuropeiske union (WEU) har lenge forstått hvor problemene med Europas forsvar ligger, og de har pekt på løsningene. Tiden er inne for at vi gir innhold til våre erklæringer om en kraftig forsvarsinnsats hvor vi får mer igjen for pengene.

Dette er ikke et institusjonelt problem. Det er ikke et planleggingsproblem. Det er noe som på samme tid er enklere og mer dyptgripende: Det er et spørsmål om politisk vilje og politisk mot, om å overbevise folk i alle våre land om at vi ikke for all fremtid kan sette vår lit til at andre forsvarer oss, men at alle medlemmer av alliansen må bære sin rettmessige del av byrden.

Vi må opprettholde den offentlige støtten til kjernefysisk avskrekking, og samtidig huske at foreldede våpen ikke avskrekker. Det behøves altså modernisering.

Vi må oppfylle kravene til effektivt konvensjonelt forsvar i Europa, mot sovjetiske styrker som stadig moderniseres.

Vi bør utvikle WEU, ikke som et alternativ til NATO, men som et middel til å styrke Europas bidrag til et felles forsvar av Vesten.

Og i en tid med forandring og usikkerhet i Sovjetunionen og Øst-Europa, må vi fremfor alt bevare Europas enhet og besluttsomhet, slik at vårt forsvar er sikkert uansett hva som skjer. Samtidig må vi forhandle om rustningskontroll og holde døren åpen for samarbeid om alle de andre spørsmålene som omfattes av Helsinki-avtalene.

Men la oss aldri glemme at vår måte å leve på, vår måte å se tingene på og alt det vi håper å oppnå, ikke sikres av rettferdigheten ved vår sak, men av styrken til vårt forsvar. På dette punktet må vi aldri vakle, aldri svikte.

Den britiske måten

Jeg tror ikke det er nok bare å snakke i generelle vendinger om en europeisk visjon eller et europeisk ideal. Hvis vi tror på disse tingene, må vi finne veien videre og bestemme oss for de neste skrittene. Det er det jeg har prøvd å gjøre i kveld.

Denne tilnærmingen krever ingen nye dokumenter. De er på plass alle sammen: Atlanterhavspakten, den reviderte Brusselavtalen og Romatraktaten; tekster skrevet av fremsynte menn, blant andre den fremragende belgieren Paul Henri Spaak.

Uansett hvor langt vi måtte ønske å gå, er faktum at vi bare kan ta ett skritt ad gangen.

Det vi trenger nå, er å ta beslutninger om de neste skrittene fremover, snarere enn å la oss distrahere av utopiske mål.

Utopia kommer aldri, for vi vet at vi ikke ville like det om det så gjorde.

La Europa være en familie av nasjoner som forstår hverandre bedre, verdsetter hverandre mer og gjør flere ting sammen, samtidig som vi verdsetter våre nasjonale identiter minst like mye som vårt felles europeiske prosjekt.

La oss få et Europa som spiller sin fulle rolle i verden, som ser utover og ikke innover, og som bevarer det transatlantiske fellesskapet — et Europa på begge sider av Atlanteren — som er vår edleste arv og største styrke.

La meg takke dere for det privilegiet det har vært å tale i dette ærverdige collegets storslagne aula.