Dette er det første jeg skriver på nettet etter 22. juli. Jeg vil gjerne si så klart som mulig at jeg ikke finner noen unnskyldning for Anders Behring Breiviks massedrap. Handlingen var ond og utilgivelig. Den kan ikke relativeres.

I møtet med omgivelsenes ofte truende mangfoldighet er det én mestringsstrategi som dominerer for det moderne mennesket: Å forsøke å forstå hendelsene rundt oss for derved å kunne nevne dem med sitt rette navn. Vi går langt for å oppnå dette: Korrelasjonstråder strekkes til bristepunktet og vel så det, og inn i tilnærmet samtidighet leser man kausale sammenhenger enten de nå finnes der eller ikke. Det emosjonelle mestringsbehovet får forrang foran den mer kjølige håndhevelse av balanserte, logiske handlingsregler.

Også i etterkant av 22. juli mordene ser vi dette utspille seg.

Jeg skal i det følgende trekke opp bare tre årsaksmessige rimelighetsbetraktninger som jeg foreløpig stort sett avstår fra å argumentere rundt; det er naturlig å la det gå enda et stykke tid før samfunnsdebatten igjen når vanlig intensitet, og jeg plikter selv å feie for egen dør. Men allerede kort tid etter at Behring Breivik var blitt drapsmann og hans såkalte manifest offentliggjort, begynte anklagene mot høyresiden om at dennes hatske språkbruk hadde skapt grobunn for mordene. Ikke minst document.no ble fremhevet, ettersom Behring Breivik hadde deltatt i debatter her for et par år siden. Holder et slikt resonnement vann?

I noen grad virker det vel sannsynlig at hatske ord kan bidra til at en ustabil person bikker over kanten, selv når ordene i seg slett ikke oppfordrer til vold, vi må medgi det. Og hatske ord er brukt av mange, også av oss på høyresiden. Er vi derfor en medårsak til Behring Breiviks ugjerninger, har vi skyld i dem?

Etter min mening slett ikke. Man kan aldri sikre seg at ikke urimelige og utilsiktede virkninger følger av ens tanker, ord eller kunst (Charles Mansons misbruk av The Beatles’ ”Helter Skelter” er et slikt grovt eksempel, Behring Breivik og von Triers ”Dogville” eller Wagner og nazistenes misbruk av hans musikk kan være mindre utrerte koblinger), ikke minst i hjerner som benytter seg av alternativ logikk. Men alminnelig høyreretorikk skapte ikke Behring Breivik og har heller ikke skyld i ham; overhodet ikke.

De som i årevis har hevdet at dannelsen av en multietnisk, multikulturell stat i stedet for det gamle Norge kommer til å skape mer vold, kan sies å ha fått rett i og med det som nylig hendte. Problemene har ikke ”gått seg til” slik samfunnseliten forsikret ville skje. Man kan bare registrere dette og tennerskjærende konstatere at advarslene var berettiget. Men uansett hvor leit det er at så er tilfellet: De som ikke trodde at det ville bli mer vold i Norge under samfunnsombyggingen til en fleretnisk og flerkulturell ny tid, multikulturalistene, skapte ikke Behring Breivik og har heller ikke skyld i ham; overhodet ikke.

Som kjøkkenamatør vet jeg at det er klokt å ta lokket av, la damp slippe ut, om man vil unngå at noe koker over; enkelte sier at samme forholdsregel er minst like viktig hva gjelder samfunnsspørsmål og –problemer. Diskusjon om norsk innvandringspolitikk var i flere tiår tilnærmet tabubelagt i Norge. Å bryte dette tabu kostet. Men enn i dag, da lokket er skjøvet iallfall litt ut av stilling, svinges pisken over dem som ikke bejubler, eller i det minste stilltiende finner seg i, den gradvise endringen av Norge fra et noenlunde homogent til et heterogent samfunn. Motstanderne fremstilles som fordomsfulle, innskrenkede og uvitende, ja, egentlig blåbrunt grums som stort sett bør og skal holdes vekke fra den mondene debatten i statsstøttede medier. At dette ”white trash” delvis har funnet tilflukt på nettet, ser man på med økende bekymring. Visst vil man gjerne ha en åpen debatt, bare ikke om hovedretningen i politikken: Ytringer skal være så frie som mulig, men kun foregå innen det smale spekteret av uenighet Den Nye Høfligheten definerer som akseptabelt.

Genuint fri, demokratisk meningsbrytning sliter mer og mer i møtet med kravet om ikke å krenke noen, i møtet med det politisk korrekte. Men meningsmonopolistene som styrer det offentlige ordskiftet, og som intervjuer hverandre om og om igjen i NRK og andre kanaler mens frustrasjonen stiger hos oss andre, de har selvsagt heller ikke skapt Behring Breivik og har ikke skyld i ham; overhodet ikke.

Alle sammenhengene ovenfor har en viss rimelighet ved seg. Hvilken eller hvilke av dem man finner mest troverdig, vil avhenge av egen innstilling til grunnspørsmålene i norsk politikk. Felles for alle tre er imidlertid at ingen, absolutt ingen, kan si med sikkerhet i hvilken grad, om i det hele tatt, de virkelig spilte noen rolle for Behring Breiviks fatale beslutninger. At noe fortoner seg plausibelt, betyr ikke at det nødvendigvis er sant. Selv finner jeg at vi oftere burde akseptere fravær av forklaringer i møtet med det uforståelige – og jo mer jeg tenker på Behring Breiviks mordraid, desto mer uforståelig fortoner det seg – men nesten intet er mer frustrerende for moderne mennesker enn å avskrive noe som uforklarlig, som tilfeldig.

Selv menneskets frie vilje, vår evne til å bryte ut av statistikken under innflytelse av en broket sum av påvirkninger, blir ikke mer enn et uklart, kanskje tomt, begrep når bakgrunnen for denne type handlinger skal beskrives. Det samme blir min egen ”forklaring,” at handlingen bunner i ren Ondskap; jeg kan ikke se lystmord som annet. Språket bryter sammen i møtet med en slik virkelighet, ordene har ikke lenger noen klart avgrenset, direkte fattbar betydning.

Jeg kommer fremover til å reflektere enda mer enn før over hva det jeg sier og skriver måtte lede til, av godt som av ondt. Det håper jeg alle vil gjøre, også de som i dagene etter Behring Breiviks ugjerninger var raskt ute med å se årsakssammenhenger og fordele direkte og indirekte skyld. Men jeg kommer ikke til å slutte å hevde mine oppfatninger, de politisk kontroversielle inklusive. Stoltenbergs ord om at vi bør møte anslaget mot demokratiet med mer åpenhet og diskusjon, ikke mindre, var modne og kloke. At en massemorder i noen spørsmål har meninger som delvis sammenfaller med mine, betyr ikke at jeg hefter for hans gjerninger.