I kebabutsalg og butikker i deler av det muslimske miljøet i den norditalienske byen Bologna, nærmere bestemt blant personer fra Bangladesh tilhørende Bologna Muslim Center, distribueres det løpesedler om islams prinsipper hvor det blant annet gis en innføring i jihad.

På løpeseddelens fire sider om trosartikler og prinsipper i islam, blir jihad i et eget avsnitt beskrevet som «»en anstrengelse» i retning et mål, både en åndelig og en krigersk». Tekstens forfattere presiserer at «Koranen gir rett til selvforsvar i tilfelle aggresjon og invasjon, slik paragraf 51 i internasjonal rett fastslår». Jihad er «i sin krigerske form en rett til eksistensen og friheten når undertrykkelse forekommer».

For den som ikke vil se noen problemer, lyder det formodentlig beroligende at vold kun rettferdiggjøres i selvforsvar og mot undertrykkelse. Men hvor langt kan begrepene aggresjon og undertrykkelse tøyes? Kan en hvilken som helst innskrenkning av islams utøvelse bli å anse som aggresjon?

Med tanke på hvilke dårlig skjulte trusler som pleier å dukke opp hver gang det er tale om ikke å gi islam forkjørsrett, virker det som en nokså nærliggende antagelse. Man aner en kald trekk av økende vilje til «selvforsvar» etterhvert som islam øker i styrke.

Løpeseddelen, som er illustrert med halvmåne, koran og minaret, gjør ellers ingen hemmelighet av at «islam» betyr underkastelse, og presiserer at Koranen langt fra kun å være en religiøs tekst, også inneholder retningslinjer for et rettferdig samfunn og menneskers korrekte adferd. Snarere enn å begrense seg til det rent åndelige, fremhever en altså den politiske siden ved islam.

En talsmann for det islamske kultursenteret i byen oppgir at distribusjonen av dette materialet kun er et initiativ fra Bologna Muslim Center, men omtaler det hele med lite beroligende vagheter som hverken støtter eller kritiserer tiltaket.

At jihad-hoder fra ymse islamistiske organisasjoner forkledd som noe annet lager slikt materiale, er ikke så bemerkelsesverdig. Det interessante er at virksomheter som burde ha tilhørt sivilsamfunnet aksepterer at det distribueres på deres enemerker. Er det klanlogikken som slår til igjen? Vil man helst ikke risikere å mishage nevøen til en perifer bekjent fra samme opphavsland idet førstnevnte ber om lov til å legge igjen løpesedlene? I så fall mistenker man at det alltid vil være ekstremistene som vil klare å utnytte klanene til sin fordel, aldri sivilsamfunnet.

 

Corriere di Bologna: Nei take away di kebab volantini sulla Jihad