Antisemittisme = jødefiendtlighet = ytringer, holdninger og handlinger som …

1. utgjør eller oppleves som en trussel mot jøders fysiske sikkerhet.

2. begrenser eller fratar jøder deres
A ytringsfrihet og/eller
B bevegelsesfrihet.

3. bidrar til å skape eller vedlikeholde diskriminerende, stigmatiserende, demoniserende, fordomsfulle, forhånende eller
hatefulle holdninger til jøder.

4. forringer jøders livskvalitet ved helt eller delvis å hindre dem i
A å uttrykke og vedlikeholde sin etniske og kulturelle egenart,
B å utøve sin religion,
C å få del i de samfunnsgoder som alle landets borgere har rett til,
D å delta i arbeids- og samfunnslivetpå lik linje med landets øvrige befolkning.

Hvem skal så avgjøre hva som skal til for at jøder – eller en hvilken som helst annen befolkningsgruppe — skal føle seg truet, trakassert eller berøvet sin frihet?
Dét kan bare de som utsettes for fiendtligheten. En slik erkjennelse er hovedforutsetningen for å lykkes med å redusere – og aller helst fjerne — den norske antisemittismen, som fantes lenge før opprettelsen av staten Israel og mens muslimer var enda mer sjeldne her i landet enn jøder.

Den norske politiker- og medieeliten kan fortsette å late som om antisemittisme ikke er noe nevneverdig samfunnsproblem; gjentatte ganger har man vedtatt at jødefiendtlighet ikke eksisterer i Norge. Men antisemittismen kommer garantert ikke til å forsvinne ved hjelp av strutsepolitikk.