Sakset/Fra hofta

Etter at Brochmann-utvalget la frem sin rapport, hvor det tydelig fremgår at den ikke-vestlige innvandringen til Norge i lengden er ulønnsom for landet, har flere kommentatorer med varierende eleganse forsøkt å lage alle tiders stråmann av denne innsikten: Rapporten og i særdeleshet kommentarene til den forsøkes fremstilt som en skarp, personlig anklage rettet mot hver eneste individuelle innvandrer fra Afrika og Asia.

Hensikten med å sette opp denne stråmannen er tydelig nok: Den som slår fast et uomtvistelig samfunnsøkonomisk faktum om grupper av personer, skal føle seg som en ussel egoist, nei som ond og menneskefiendtlig, i verste fall en psykopat som er ute etter skalpen til hvert eneste individ med røtter fra de nevnte delene av planeten. Med få unntak er man dog smarte nok til ikke å bruke ord som tvangssterilisering eller gasskamre. En benytter seg av antydningens kunst, og lar folk fullføre resonnementet selv.

Et av de mer elegante forsøkene på å generere dårlig samvittighet, er gjort av Rebekka Borsch i Aftenposten:

Og når vi først er inne i debatten om hvilke grupper som er mer eller mindre verdifulle i samfunnet vårt, hvorfor da stoppe ved innvandrerne? Hvorfor ikke analysere hele befolkningen? Hvor samfunnsnyttig er egentlig du som leser dette? Hm? Tenkt på det noen gang? Her ligger det et stort, uutnyttet potensial for AS Norge. Ved å sette opp et individuelt nytteregnskap for hver innbygger får vi sannheten på bordet. Statistikk så det holder. Hvem nytter, og hvem koster gjennom et helt livsløp? Hvor bor latsabbene, hvem er for teite, giddalause, svake eller skrøpelige til å yte sitt? Vi får full oversikt over hvilken landsdel, hvilke befolkningsgrupper og ikke minst hvilke enkeltindivider som er minst verdifulle.

Tenk, hvilke gevinstmuligheter det kan gi samfunnsøkonomisk. AS Norge kan optimaliseres til helt nye høyder!

Teknisk sett piece of cake. Heldigvis er det et aldri så lite aber: Å måle nytteverdien av våre medmennesker ville være et dramatisk brudd med alt vi har av prinsipper om menneskeverd, empati og omsorg for hverandre – ikke minst omsorg for dem som trenger det mest.

Det er det totale fraværet av nettopp dette aspektet — medmenneskelighet — som sjokkerer med debatten om Brochmann-utvalgets konklusjoner og innvandrernes samfunnsøkonomiske nytteverdi.

Borsch og andre som har presentert variasjoner over dette temaet, har en ting til felles: De er ute av stand til å skille mellom grupper og individer, og de forstår ikke forskjellen mellom innvandringspolitikk og innenrikspolitikk.

Det er ingen innvandringsskeptiske personer som har tatt til orde for å gå hvert enkelt individ etter i sømmene økonomisk, og det er ingen som har tatt til orde for å deportere personer med opphold i Norge som ikke er nettobidragsytere til statskassen.

Men det er en suveren stats privilegium å bestemme hvem som skal få opphold der, og det er dens fordømte plikt å ivareta interessene til sine egne borgere, og da er det nokså klart at man legitimt kan benytte de erfaringer man har gjort seg om grupper av innvandrere som grunnlag for fremtidig innvandringspolitikk.

For hvorfor i all verden skal et land akseptere masseinnvandring som med sikkerhet vil utgjøre en urimelig stor belastning? Borsch etterlyser medmenneskelighet, men den demografiske, kulturelle og økonomiske galimatias som nå har fått pågå altfor lenge etter at den ble tydelig for enhver, er ikke særlig medmenneskelig overfor landets opprinnelige befolkning.

Den medmenneskeligheten Borsch gjør seg til talskvinne for, er en falsk sådan: Den er rettet mot hundretusener av fremmede personer fra land langt unna som ennå ikke er innvandret til Norge. Det er en medmenneskelighet som er så lite eksklusiv at den i prinsippet omfatter alle, og derfor ikke omfatter noen. Den omfatter i alle fall ikke det nære, ikke de personer som har gjort det privilegerte hjørnet av planeten hun bebor, til et godt sted å være. Den tjener knapt noen annen hensikt enn å stille ut egen prektighet på andres bekostning.