Kommentar

Akkurat som foran Stortingsvalget for to år siden er mediene nå opptatt av å vise at Frp sliter. Det er både hyklersk og frastøtende at denne bakvaskelsen fremstår som omsorg.

Spillet er etter hvert ganske lett gjennomskuelig. Antipatien er gjennomgående mot Norges nest eller tredje største parti. 20 prosent av velgerne har intet talerør. De har tvert om medier som aktivt motarbeider dem. Ikke i åpen politisk diskusjon, men med knep og manipulering.

Foran siste valg gjorde journalistene alt for å fremstille Frps politikk som økonomisk ugjennomførbar og politisk splittende. Denne gang har Frp gjort alt for å fremstå som ansvarlig og samarbeidsvillig. Men det hjelper ikke.

Birkedal-saken var en gavepakke. Den kunne brukes til å sverte ledelsen. Journalistene gir aldri ved dørene, og Siv Jensen blir hele tiden vurdert ut fra hva hun burde gjort og visst.

Høyres fremgang tas som et tegn på at velgerne flykter. Journalistene bestemmer selv parametrene for diskusjonen og analysen, og sørger for at uvelkomne problemstillinger holdes utenfor.

Kan det tenkes at Høyres fremgang skyldes en mangel av noe bedre: at velgerne gjerne skulle sett et alternativ til den rådende politikken, men de tør ikke eller orker ikke ta bryet med et generaloppgjør og velger en safe løsning: Erna?

Mye tyder på at det er et stort undertrykk i befolkningen: at mediene ikke lenger reflekterer en genuin folkelig vilje. Den reagerer på et helsevesen som minner om Norsk Jernverk, på en samferdselspolitikk som aldri ser ut til å komme på skinner, på et nedlagt forsvar som likevel er et pengesluk, på en skole som blir stadig dårligere fordi SV og Kristin Halvorsen kun snakker om de svake, og mest av alt en innvandringspolitikk som minner mer og mer om kolonisering.

Problemene er så store og alvorlige at folk rygger. Særlig innvandringen er av en slik karakter at det ligger utenfor de vanlige parametre for politisk debatt. Folk mangler et språk til å beskrive det som skjer. Statistisk Sentralbyrå og ekspertisen svikter. Noen få i næringslivet og finans har begynt å si fra. Men det gjelder økonomien. Når det gjelder kultur og sammenhengskraft er det fortsatt taust.

Mediene har satt all sin prestisje og makt inn på at disse temaene ikke skal tas opp i sin fulle bredde. De har selv bundet seg til masten.

Men det betyr at de er blitt politiske bakspillere på en måte som er uforenlig med en fri presse. Skulle mediene spilt med rene kort burde de skrevet på lederplass at Norge trenger en utskiftning av befolkningen, og det er en avgjørelse eliten alene kan ta. Den trenger ikke rådspørre folket. Alt skjer i menneskerettighetenes navn.

Men ingen lederskribent ville finne på å skrive noe sånt. Derfor har mediene gått over fra å være opplysere til formørkere. De bedrar folket og svikter sin oppgave. De er ikke lenger den fjerde statsmakt, men en del av den utøvende, som propagandaorgan.

Når mediene går til angrep på Siv Jensen og Frp er det for å hindre at den folkelige bevegelsen får vind i seilene. Det mediene kaller populisme.

Frp er selv delvis skyld i sin svake posisjon. Det nytter ikke å lefle med eller innynde seg hos dagens makthavere. Man må ikke skjele til den offisielle versjonen, men definere sin egen. Folk har et brennende behov for noen som våger å snakke ut. Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen står nokså alene om å snakke om de enorme demografiske problemene.

Frp har rett og slett ikke forstått at kulturkampen er vår tids store tema. Det har unnlatt å snakke om at et nytt Norge må bygge på det gamle. Man unnlater å heise saken av hensyn til Høyre. Men Høyre kommer neppe til å våkne.

På det økonomiske område ønsker Høyre liberalisering og sterkere konkurranse. Men det er samme krefter som ønsker fortsatt innvandring fordi det fyller på med lavtlønnet arbeidskraft som gir en økonomisk boost.

Så lenge partiet ikke tydeligere tør å si at den ulønnsomme innvandringen må stanse, vil den ulønnsomme fortsette i skyggen av den lønnsomme.

Disse tingene er rimelig klare. Frp burde vært den selvskrevne til å sette dem på dagsorden.

I steden får mediene boltre seg og kan spille Carl I Hagen ut mot Siv Jensen. Det er ikke vanskelig å forstå at det gir en nedtur stadig å bli forsøkt psyket ut.

Jensen burde hatt en partner som kunne støttet henne. Det er for tøft å være partileder og stå alene. Hun burde få sparket Geir Mo og stille seg bak Tybring-Gjedde og Amundsen.

Velgerne vil gjerne se handlekraft.