Sakset/Fra hofta

Å mine brødre.

Jeg skriver dette til dere fra dypet av Oslo øst, her hvor jeg lekte som barn, her hvor jeg gikk rød – kledd som russ, her hvor jeg kysset dama mi første gang, her hvor jeg tok henne med fra sitt hjem for å bo med meg. Jeg skriver til dere i bønn og jeg skriver til dere i håp.

Jeg skriver til dere for å be om hjelp.

Jeg skriver til dere fra Bjerke og Alna og Grorud og Stovner, jeg skriver til dere fra Gamle Oslo og Grønland, jeg skriver til dere fra Sofienberg og Hasle og Carl Berner og Sinsen. Jeg skriver til dere for å be om hjelp og gudene skal vite at dere har nølt lenge nok nå, og det er derfor jeg tar bladet for munnen og sier til dere: Tvil ikke lengre og tenk ikke mer, men send hjelp til oss allerede i dag.

Bli en av de tre hundre, vit at en hundrelapp er nok.

Å mine brødre, vi er alle mot rasisme. Vi avskyr rasismen. Og det var vår avsky mot rasismen som fikk oss til å stille opp for et flerkulturelt samfunn på åttitallet. Og det var vårt hat mot rasismen som fikk fikk oss til å se en annen vei på nittitallet, når vi så at utviklingen begynte å ta en uant vei. Og det var vårt hat mot rasismen som fikk oss til å se i bakken i det nye årtusenet, i stedet for å se virkeligheten i hvitøyet. Men de siste årene har vi tiet ut av frykt. Vi har tiet ut av frykt, fordi vi selv var med på kampen på åttitallet og på nittitallet og det nye årtusenet, og vi husker hvordan vi tråkket på motstanderne av den hellige sak, for vi var selv med på det, og vi vet hvordan vi selv vil tråkkes på dersom vi mukker mot den hellige sak, for vi tråkket selv med stor glede på motstanderne av den hellige sak, og det er på grunn av dette, på grunn av vår frykt og vår skam, at vi har tidd i årevis.

Men nå kan vi ikke lengre tie. Nå må vi ta opp kampen.

For hver dag som går endres Oslo. Byen er ikke lengre til å kjenne igjen. Som Rubb bor jeg her på Oslo Øst, og som Rubb jobber jeg her på Oslo Øst, og jeg sier dere dette: byen er ikke lengre til å kjenne igjen. Befolkningen er i ferd med å skiftes ut. For hver dag som går er det flere som kler seg som om dette var Afrika. For hver dag som går er det flere som snakker sentralasiatiske språk. For hver dag som går er det flere kvinner som skjuler sin pryd. For hver dag som går, er det flere konvertitter.

For hver dag som går, blir Oslo mindre norsk.

Alt dette jeg snakker om, det er ikke noe jeg ser på avstand. Det er ikke noe jeg har lest meg til, skjønt jeg har studert syv år på universiteter, og det er ikke slik at jeg er en ubereist hjemmesitter som frykter det ukjente unødig, jeg har bodd utenlands i en mannsalder. Heller ikke er det slik at jeg i min uvitenhet frykter Islam, for jeg har bodd i et muslimsk land, og jeg har trent med mine muslimske brødre, og det var gjennom mine muslimske brødre at jeg ble kjent med Jesus Kristus, sønn av Gud, og det var i inspirasjon av mine muslimske brødre at jeg ga min sjel til Jesus Kristus, og er blitt den jeg er i dag.

Det er ikke mot Islam jeg ber deg om hjelp.

De jeg trenger hjelp mot er de hvite menneske vest for Akerselva, politikerne og journalistene og akademikeren, den forræderske klasse som utgjør vår elite, for de har ikke bare sviktet Oslo Øst, de har sviktet hele landet.

Sannelig, de har sviktet hele landet.

De har sviktet oss fordi de føler seg bedre enn oss, de har sviktet oss fordi de bor i uberørte områder av byen, de har sviktet oss fordi de tror de har visst bedre enn oss, og de har sviktet oss fordi de i sin umåtelige arroganse har trodd seg overlegne sine like i andre land. De har sett til USA og de har sagt til seg selv ”Vi kan gjøre det bedre”, og de har sett til Frankrike og de har sagt ”Vi kan gjøre det bedre” og de har sett til England og de har, i sin umåtelige stupiditet, tenkt ”Vi kan gjøre det bedre”.

Men de har mislyktes.

Eliten har mislyktes, og nå sitter de på vestkanten av byen og skuler, og gjemmer seg i kompliserte problemstillinger vedrørende Jerusalem og Timbuktu, og de publiserer avanserte artikler i sofistikerte utlandske journaler, og de leker seg med tall og med floskler, og de forteller oss at mann og kvinne er sosiale konstruksjoner, og de forteller oss at voldsmannen må slippe fengsel, og de beklager seg over hvordan Osama bin Laden ikke fikk en rettferdig rettegang, og de holder i det hele tatt på slik de har holdt på i alle disse årene, for de har ikke lært en ting av sine feil.

Å mine brødre.

Forteller ikke tallene fra statistisk sentralbyrå oss det utrolige, at etniske nordmenn vil være i minoritet i Oslo allerede i 2050? Forteller ikke voldtektsstatistikken oss at våre kvinner allerede anses som fritt vilt, og dette mens vi fremdeles er i majoritet? Forteller ikke fengslingstallene at våre nye landsmenn er grovt overrepresenterte innenfor flere typer kriminalitet? Muligens kan en sosial konstruksjon leve med dette. Men ingen mann kan leve slik.

Vit dette.

Vår kamp er fremdeles kampen mot rasismen. Vår kamp er fremdeles kampen mot ekstremismen. Men vi må tørre å se sannheten i hvitøyet, og erkjenne at den samme lille kretsen som vi har betrodd vårt vel og ve til har sviktet oss. Eliten, hvit og etnisk norsk som den er, har erklært krig mot oss, og det er derfor må vi svare.

Vi må svare ved å mønstre tre hundre.

Kampen er enda ikke avgjort. Vi kan vinne den. Men vi kan ikke vinne den mens vi kryper langs bakken som forkrøplede hunder. Vi kan ikke vinne den uten talerør. Vi kan ikke vinne den uten debatt. Vi kan ikke vinne den uten å slåss. Vi kan ikke vinne den blakke. Og det er derfor, mine brødre, at jeg ber deg om å ta skjoldet på ryggen sammen med oss andre. Vi er noen og seksti i dag. Slutt deg til oss, allerede i dag, så er vi en til. Den dag vi er tre hundre som gir hundre kroner i måneden, den dagen vil slaget snu til vår fordel. Dette er sikkert.

Og i tilfelle du fremdeles nøler. I tilfelle du fortsatt kvier deg for å slåss mot Akersgata og Marienlyst og Soria Moria: ta en kikk ut på plassen der du lekte som barn. Ta en tur ut til parken hvor du kysset kona di for første gang. Og ta et grundig kikk på huset du kaller ditt hjem. Og vit dette:

Faller Oslo, så faller du.

Epilog:

Dette er Demosthenes’ sterke flammende appell som starter kampanjen om at Document får 300 som betaler 100 kroner månedlig. Vi er allerede halvveis, og noen betaler mer, og teller derfor som flere. Målet er moderat og burde være oppnåelig. Et regelmessig bidrag på 30.000 i måneden gir grunnlag for å planlegge på litt lengre sikt. Det er lagt inn et «meter» i headingen som viser hvor langt vi har igjen.