Kommentar

Det begynner å bli et velkjent mønster: Først inntreffer hendelsen, og «verden» går i sjokk. Men det går ikke mange minutter før man mobiliserer motforestillinger som skal sette hendelsen i det rette perspektiv, dvs. hindre ny erkjennelse.

Det har vært et mønster helt siden 9/11, Madrid- og London-bombene: Finn et påskudd for å relativisere terroren og kritisere USA eller Israel.

Etter 9/11 var det amerikansk utenrikspolitikk. Nå er det det faktum at USA sendte inn soldater for å drepe og ikke stilte bin Laden for retten. Aksjonen var ulovlig. Dessuten: hvor er bildene? Man påberoper seg alle tvilere og skeptikere, men mange av disse vil gå fra benektelse til ønske om hevn. Bildet vil være et skritt på veien til martyrstatus.

Det europeerne ikke kan tilgi amerikanerne, er at de har beholdt evnen til å handle. Det provoserer europeerne.

Som Victor Davis Hanson skrev: Elimineringen av Osama bin Laden hadde noe romersk over seg.

There was something quite Roman in the killing of Osama bin Laden, something reminiscent of the manner in which the Romans eventually dealt with a rogue’s gallery of charismatic tribal enemies—Spartacus, Vercingetorix, Jugurtha, Mithridates, Boudica, and others—all of whom claimed victory over the Romans and invulnerability from their global reach, only to be eventually defeated, forced to kill themselves, executed, or killed in battle.

For europeere er dette brutalt. Man ønsket seg en pen og pyntelig rettssak. Hvordan den skulle komme i stand, sies det ingenting om. Man foretrekker øyensynlig at bin Laden får bli værende i Pakistan fremfor å bli drept.

Davis Hanson skriver at en liberal president kommer unna med ting som en Bush ville blitt korsfestet for. I USA er det riktig. Men dagens Europa har problemer selv med en liberal, svart president som bruker vold. Her tørner to oppfatninger mot hverandre, og begge kan ikke ha rett.

“Justice has been done,” sa Obama.

Nei, det å henrette noen og være anklager, dommer og eksekutør i en og samme person er ikke rettferd, sier europeerne.

Man skulle tro at også europeerne ville si at dette ville vært den ideelle løsning, men at vi ikke lever i en ideell verden. 24 timer etter nyheten hadde man gjenvunnet fatningen nok til å begynne «kjøret» mot USA: Man angrep aksjonen rettslig og krevde bilder utlevert.

Amnesty Norge ved John Peder Egenæs bruker organisasjonens prestisje til å stille spørsmål ved hendelsesforløpet – var han ubevæpnet? og det prinsipielle:

– Amnesty jobber for en internasjonal rettsorden der folk stilles til ansvar for ugjerningene de har gjort. Osama bin Laden er mistenkt for å initiere og inspirere til uhyrlige handlinger mot uskyldige mennesker og verden har nå mistet muligheten for en grundig etterforskning, sier Egenæs.

Hva slags etterforskning skulle det vært når bin Laden bor i et herskapshus en kilometer fra Pakistans West Point? Dette er dårlig fordekt stråmannsargumentasjon til fordel for Al-Qaida og de kreftene i Pakistan som ønsker å bruke jihadistene til sine formål. Konsekvensen er destruktiv.

At Amnesty-formannen i det hele tatt kan si noe så vrøvlete i fullt alvor, forteller noe at man har slått inn på en kurs som fører til det motsatte av rettferdighet. Fordi rettferdighet ikke kan tolkes overnasjonalt, men er knyttet til en bestemt politisk orden. Hvem skal håndheve de rettighetene Egenæs hevder? Hvor er FNs divisjoner? Finnes det noe politisk system utenfor Vesten som kan håndheve disse ideale fordringer? Egenæs gjør de transnasjonale rettighetene til noe dogmatisk og illusorisk.

Hvis han hadde beklaget at det ikke fantes en overnasjonal makt som kunne sendt en politistyrke til Pakistan for å hente bin Laden, ville det vært prinsipielt. Men Egenæs gjør ikke det. Han kritiserer USA for å ha handlet når det ikke står noen annen klar til å handle. Da blir han destruktiv.

Egenæs og Amnesty er ikke alene om dette. BBC intervjuet igår Geoffrey Robertson, en av Storbritannias fremste menneskerettsjurister. Han arbeidet for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, for varierende FN-domstoler, har skrevet bøker og hatt viktige saker for retten. Firmaet han grunnla, Doughty Street Chambers, har 80 advokater.

Man skulle tro at en slik mann ville visst å skissere dilemmaet ideal og virkelighet: Osama ville aldri blitt stilt for retten så lenge pakistanerne holdt sin hånd over ham. Tvertimot, han ville fortsatt å utgjøre en trussel mot den frie verden.

Men Robertson så ikke noe slikt dilemma. Han var dypt opprørt over USAs ensidige aksjon. Slik selvtekt kan ikke en sivilisert verden tillate.

Ordene lød helt uvirkelige. De ble fremført med en stiff upper lip som gjorde at Robertson nesten ble en karikatur. Som om noen hadde bedt ham spille et spøkelse fra fortiden, som hovmesteren i Same procedure as last year.

Når en så fremstående skikkelse kan snakke så mye tøv, er det selvsagt ikke bare Norge det er noe feil med.

Vi snakker om en mental og ideologisk sykdom som spiser europeernes sjel. Dette er like ille som å høre på den verste appeasement før 1. september 1939.

Hvordan gjenvinne instinkter man har tapt?

Verdier som ikke lar seg anvende, er verdiløse. Dvs. man må kunne handle. Amerikanere flest har bevart denne evnen. Det er noe av grunnfortellingen i amerikansk mytologi. Fra Moses som leder sitt folk ut av Egypt – symbol på en ukuelig optimisme og fremtidsånd – til utallige westernhelter – Alan Ladd i «Shane» eller John Wayne – til dagens Navy Seals. Det står en nimbus av dem, og selv NRK greier ikke skjule en viss beundring for disse moderne heltene. Men man kunne aldri gjort det samme selv. Europeerne har mistet evnen.

Andrew Klavan i City Journal:

But perhaps we can unify around this: there must be justice. Justice is a moral necessity of the human heart. We cannot live without it.

This is a harsh truth because justice is a harsh good. It is not gentle like mercy. It is not stagnant like equality. It is not a soft, shapeless word to be slapped on bumper stickers or chanted during rallies in order to inflame one’s own sense of virtue. Justice is an exact description of a specific social interaction: the awarding to men and women of the outcome they deserve. This does not exist in nature, not in this life. It’s something we do, something we give and often, too often, when evil has been committed, it has to be delivered at the end of a gun. There is sometimes simply no other way.

Dette er vakre og sterke ord. Rettferdighet er noe hjertet trenger. Det kan bare opprettes ved handling. Det er noe mennesker gjør.

Hvis man hos Egenæs/Robertson/Harpviken/Egeland/Stanghelle hadde hørt virkelig ydmykhet og fromhet, en virkelig pasifisme og altruisme, ville konsekvensen vært en annen. Men tonen er umiskjennelig: aggresjon forkledt som idealer. Det er et dobbelt forræderi. Både mot idealene og menneskene.