VG har idag en leder som er oppsiktsvekkende i sin bondefiendtlighet. Det er bøndene som har skylden for de høye matvareprisene og det dårlige utvalget.

VG under ny redaktør Torry Pedersen har kastet seg på Dagbladets du-journalistikk. I lederen Usant om matmakt, kombineres den med politisk journalistikk. Resultatet er et budskap som nok appellerer til de urbane leserne. Men Usant om matmakt er et stykke bondefiendtlig propaganda.

VG hevder at kjedene er den beste garanten for lave priser. Virkelig?

Lidl kunne skaffet kjedene seriøs konkurranse, men nådde aldri frem. De gjenværende fører en prispolitikk som minner om kartellvirksomhet. De bruker sin markedsmakt til å skvise leverandørene, det har nå vært dokumentert av flere. Likevel velger VG å gi bøndene skylden. Det er å sparke den svake part.

Kan noe av forklaringen være at VG er representant for et selskap som fører noe av den samme politikken som kjedene: skaffe seg kontroll, økonomisk, politisk, en hegemonisk makt. Kundene skal tro at det ikke finnes noe alternativ. Da er autonome krefter en trussel.

Bøndene er autonome. De har doblet produktiviteten siden 1990, selv om antall bruk er halvert. VG mener dette viser at det er et enda større potensial, bare grensevernet og subsidiene oppheves. Hvilken verden lever de i?

En slik avregulering som VG går inn for vil avfolke bygdene. Bøndene er bærere av noe langt mer enn matproduksjon. Det var den frie bonde som gjorde at norsk kultur overlevde, på et vis, i de 400 årene vi lå under Danmark.

Bøndene representerer det autonome, det selvstyrte, som ikke dirigeres av andre. De er sin egen herre, i det minste formelt. I realiteten har de fleste bønder måttet ta seg jobber utenfor, selv på det sentrale Østlandet. Hvis VG får viljen sin, må de legge ned driften.

Det stråler en ideologi ut fra sentrum, som sier at stordrift er det eneste riktige: innen helsesektoren, kommunene, og landbruket.

Dette er et angrep på den kultur og motkultur som fortsatt lever over det ganske land. Den er smålåten, beskjeden, og hverdagslig. Men det er den som bærer, det er den som betyr noe. Den kan finne på å gå sine egne veier. Det så vi i sykehusstriden. Også her tok riksmedier og rikspolitikere feil av signalene.

Folk merker en maktbrynde som ikke respekterer eller forstår vanlige folks behov.

Nedleggelsen av Aker sykehus er bare det mest eklatante eksempel på politikere som har forlatt virkelighetens verden.

Det er den vanlige folk prøver å forsvare. Derfor sier de: nok er nok.

Bøndene er på godt og vondt representanter for denne hverdagskulturen. Liv Signe Navarsete står i en umulig posisjon. Det var Jens Stoltenberg hun skulle dratt til, ikke aktivisten i Sogn. Og Ola Borten Moe retter baker for smed når han gir Lundteigen et solid rapp over fingrene. Lundteigen sier bare det som må sies.

Det er det som er demokrati, og det er det som er bondens privilegium: ikke bøye nakken.