Gjesteskribent

Det finnes et offisielt svar på spørsmålet om hvorvidt og hvordan kristendommen er nødvendig for Europa. I løpet av sommeren 2010 ble tre millioner kalendere for det nye året distribuert, med alle høytidsdager angitt bortsett fra de kristne. I mellomtiden hadde EUs justiskommisjon besluttet at krusifikser ikke bør henges opp i skolen. Og ikke lenge før det hadde det europeiske konventet i en mye omtalt beslutning vedtatt at kristendommen ikke skal nevnes som en av den europeiske sivilisasjonens røtter.

Historien gjentar seg. I 1793 opptrådte de franske revolusjonære på samme måte: De omgjorde kalenderen og forvandlet Notre Dame-katedralen til noe de kalte fornuftens tempel. Datidige beretninger forteller at en viss madame Thérèse Maillard, en meget tiltrekkende skuespillerinne, i løpet av feiringen ble plassert på stedet hvor statuen av jomfru Maria hadde stått, og dyrket som fornuftens gudinne. Et spørsmål melder seg: Skal vi gjenoppleve de samme katastrofale konsekvensene av denne blasfemiske seremonien? Mitt personlige svar er at noen av disse konsekvensene allerede er synlige i Europa.

Jeg vil forsøke å si to ting. Det første er av politisk natur, det andre av mer filosofisk. Jeg er bevisst skjematisk for å gi rom for en ryddigere diskusjon. Min sterkeste bekymring er Europa, men jeg har også USA i tankene fordi jeg frykter at det europeiske ondet kan være smittsomt. I den gamle verden er islams påvirkning på den europeiske kulturen blitt drøftet av forskere i århundrer, og er stadig et tema for politisk diskusjon. I den nye verden er islams rolle i den amerikanske revolusjonen såvidt begynt å bli nevnt. Er guden fra «byen på høyden» i ferd med å bli borte? (Gud forby!) Er han i ferd med å få selskap av en annen gud? Dette synes å være ubegripelig. Men hvis amerikanerne tror at det ikke spiller noen rolle om man har én gud, to guder eller ingen gud, kan europeerne lære dem at det som er ubegripelig i dag, kan vise seg å være den harde virkelighet i morgen. La oss se på noen få eksempler.

I Europa oppfattes kristne symboler mer og mer som arkeologiske skatter som betalende turister kan beskue (med mindre det er streiker underveis), men hvis de vises frem som sanne trosvitnesbyrd, blir de betraktet som støtende mot andre religioner, og kanskje gjemt unna.

I Europa er alle blasfemiske ytringer mot kristendommen lov, likevel er satiriske tegninger om islam ikke tillatt. I det første tilfellet påberopes ytringsfriheten, og man kan bli feiret som en kunstner eller en helt. I sistnevnte tilfelle kommer straffeloven til anvendelse, og ens liv står på spill.

I Europa kan paven bli invitert til å holde en tale ved åpningen av det akademiske året, for deretter å bli forhindret fra å gjøre det etter forlangende fra professorer, som protesterer og sier at universitene er «sekulære institusjoner».

I Europa kan spørsmålet om baskisk eller nordirsk terrorisme tas opp og nevnes ved sitt rette navn, men uttrykket «islamsk terrorisme» er forbudt, og fundamentalismen kan bare kritiseres ved å benytte formuleringen «islamsk, katolsk eller annen».

I Europa er det blitt innført en løgnaktig nytale: Når kultureliten og politiske myndigheter prøver å overbevise folk om at kristendommen er en sneversynt religion, og den kristne troen til hinder for fremskrittet, benyttes de universelle menneskerettighetenes språk, men når adressen er de islamske samfunnene, tyr man til det flerkulturelle språket.

Listen over disse tingene i Europa kan gjøres mye lenger, men som et siste eksempel blir prinsippet om dialog forkynt og hele tiden påkalt, men grunnlaget for all dialog — gjensidigheten — unnlater man samvittighetsfullt å nevne. Resultatet er at hvis muslimer ber om tillatelse til å bygge en moské ved siden av en basilika fra middelalderen eller den romanske epoken, har de rett til å bli respektert, men hvis kristne nektes lov til å sette opp selv et lite kapell i et arabisk eller islamsk naboland vi har normale relasjoner med, så er det fordi deres kultur gjør krav på respekt. For de kristne er spillets regler disse: Mynt, vi taper. Kron, de andre vinner. Og hvis kristne troende skulle bli angrepet av fanatikere i et vennligsinnet land, så kan denne hendelsen beklages, men kun lavmælt og bare én gang.

Hva er det egentlig som er i ferd med å skje? Mitt korte svar er at Europa betaler prisen for sin sekularisme.

Det er det første jeg ønsker å få frem. Sekularismen er ingen harmløs filosofi. Den har minst tre alvorlige konsekvenser.

Den første konsekvensen er at den berøver verdensdelen dens identitet og religiøse historie, ja selv dens yttergrenser. Den forvandler Europa til en slags beholder som kan fylles med en hvilken som helst bestanddel, uten at det skjer noen reell sammensmelting. Det er ikke en «smeltedigel», for så snart man har mistet identiteten, mangler man smelteenergien også. Vil Europas folk bli i stand til å si om noe slikt at «dette er vårt fedreland»? Nei, de kan i det lengste si at «dette er det splittede landet vi tilfeldigvis bor i». Et land uten røtter eller tilhørighet er som et supermarked, en bank eller en restaurant: Man går inn, blir servert eller betjener seg selv, og forlater åstedet med samme sinn som da man kom inn, uten større forpliktelser. I mangel av en europeisk identitet er ingen politisk enhet mulig, for ikke å snakke om en europeisk grunnlov.

Den andre konsekvensen av den europeiske sekularismen er at europerne, nettopp fordi de er fratatt en viktig del av sin identitet, ikke klarer å integrere innvandrerne, hvilket er en av de største utfordringene Europa står overfor i dag. Grunnen er enkel. Integrering betyr ikke bare å bringe forskjellige mennesker sammen, eller plassere dem side om side. Det betyr å absorberes innenfor en felles og delt ramme, å skape en moralsk enhet med utgangspunkt i en kollektiv enhet. Men hvis sekularismen fornekter det viktigste elementet for opprettelsen av et felles europeisk rammeverk, dvs. europeernes historiske religion, så er det til hinder for integrasjonen. Sekularismen produserer i beste fall et regnbuesamfunn hvor det hele tiden er risiko for etniske og religiøse konflikter.

Det finnes en innvending mot denne konklusjonen: Sekularister hevder at elementene som kan skape et felles europeisk rammeverk, ikke stammer fra religionen, men snarere er gitt ved bestemte prinsipper og verdier. Mitt svar er: Ble disse elementene til i et vakuum? Hvilken tradisjon tilhører de? Og hvis de virkelig er en del av en tradisjon, er de ikke dermed også knyttet til den kristne tradisjonen? Vanligvis reises det også en annen innvending: Ikke alle sekularister påstår at elementene som kan skape en europeisk identitet, kommer fra opplysningstradisjonens fornuftsgudinne. Igjen er mitt svar: Ble begrepene frihet, likhet og brorskap kanskje pønsket ut av madame Maillard? Eller er det snarere slik at den vakre franske skuespillerinnen på sin egen måte resiterte noe som står å lese blant annet i evangeliene? Lærer ikke denne gammeldagse boken bort at menneskene er Guds barn, skapt i hans bilde, og derfor frie, like og forent av samme skjebne? Det tok riktignok lang tid, og mange vanskeligheter og tragedier, å forstå dette budskapet. Men det betyr at opplysningstiden var sent ute, ikke at den brakte noe nytt. I virkeligheten var det bare ett av mange forsøk innbyggerne i den himmelske byen gjorde på å realisere gudsstaten.

Den tredje og siste konsekvensen av sekularismen som jeg kort vil drøfte, har å gjøre med de europeiske elitenes intellektuelle og politiske favorittunderholdning, altså dialog. Hva er dialog? Det er en meningsutveksling mellom personer med forskjellige synspunkter. Når finner dialog sted, og hvorfor tyr man til dialog? Når partene ikke er sikre på sine synspunkter, er tilbøyelige til å lete etter bedre sådanne og er rede til å innrømme at deres opprinnelig oppfatning trenger å korrigeres, tilpasses eller sågar avvises. Som Karl Popper skrev, er prinsippet om dialog dette: «Jeg tar muligens feil og du har muligens rett, og ved felles innsats kan vi komme nærmere sannheten» (The Open Society and Its Enemies, II, s. 238). Men hvis dialog fungerer slik som dette, så kan ikke religiøse syn gjøres til gjenstand for dialog, for troende kan ikke korrigere disse. De er sanne i kraft av at de er trodd. En konsekvens av dette er at ingen interreligiøs dialog eller dialog mellom trossystemer i teknisk forstand noen gang vil bli mulig.

Selvfølgelig kan dialog finne sted om prinsipper som toleranse, likhet, likeverd, menneskeverd osv. Men, igjen: Dette er våre prinsipper, prinsippene i vår kristne tradisjon. Hvis sekularismen fornekter verdien av denne tradisjonen, hvordan kan slike prinsipper diskuteres og forsvares? Hvis en person kommer til oss og sier: «Jeg er muslim og tror at kvinner har færre rettigheter enn menn.» Kan vi virkelig svare: «OK, la oss gå i dialog om det. Jeg er sekularist, jeg ikke tror på noenting eller jeg tror at alt er like bra.»?

Dette bringer meg til mitt andre poeng. Det filosofiske hovedargumentet for sekularismen går ut på følgende: Det er ikke noe behov for kristendommen eller noen annen religion, fordi fornuften er nok til å forsyne oss med de grunnleggende, universelle verdiene og idealene vi ikke kan forhandle om, som er uunvværlige for å gi mening til våre liv og opprettholde våre samfunn. Men hvordan?

Immanuel Kant hevdet at det ikke er nødvendig å tro på Gud, eller at mennesket er skapt i hans bilde, for å etablere en liberal stat. Han erstattet guddommelige bud med den praktiske fornuftens kategoriske imperativer, og prøvde å koble dem til den individuelle friheten og den liberale staten. Men da han på sine gamle dager innså at mennesket ikke er noen engel fordi det er påvirket av et «rotfestet onde» (hans omformulering av arvesynden), innrømmet han at en liberal stat bare kan etableres som et fellesskap av troende, akkurat som en kirke, slik han skrev i sin Religionen innenfor fornuftens grenser (1794). Den mest dyptloddende blant sekulære filosofer, den høyst geniale mesteren bak prinsippet om menneskets autonomi, endte opp med Gud. Omlag tjue år tidligere hadde Thomas Jefferson i sin Notes on the State of Virginia (1781) gitt uttrykk for samme oppfatning: «Kan en nasjons friheter anses som sikre når vi har fjernet deres eneste faste grunnlag, som er overbevisningen i folks sinn om at disse frihetene er en gave fra Gud?» (Query XVIII).

John Rawls (og Jürgen Habermas) prøvde å ta et steg videre. Han skilte «omfattende doktriner» — som er private — fra offentlige «forestillinger om rettferdighet», og forlangte at de førstnevnte skulle kunne reformuleres i de sistnevntes termer, eller erstattes av disse. Hvis dette går an er det velkomment, fordi det forsterker den offentlige fornuften med en sterk religiøs følelse; hvis ikke er de omfattende doktrinene urimelige, og må settes til side. Det virker litt som historien om Columbi egg: Den liberale staten er «frittstående», støttet som den simpelthen er av den offentlige fornuftens tyngde- eller tiltrekningskraft. Men ting fungerer ikke på denne måten. For det første er ikke den offentlige fornuften så universell eller upersonlig eller nøytral som den ser ut til: Jo dypere vi graver i den, desto mer finner vi at det er vår fornuft, som holder stand i våre land, i vår tradisjon. For det andre, akkurat som Columbi egg bare står oppreist av seg selv hvis vi flater ut basen, er det nødvendig å flatklemme religionen til borgerne av Rawls’ liberale stat for at de skal kunne leve fredelig sammen. I Political Liberalism (1993) kalte Rawls verktøyet som trengs for å gi stabilitet til våre samfunn, for «overlappende konsensus». Sett fra synsvinkelen til dem som er uenig, ser dette ut til å påtvinge et syn på en mild, myk måte. Påbud kan selvfølgelig gis, men når grunnleggende prinsipper står på spill lekker egget til alle sider, rent bortsett fra at det virker lite demokratisk Det er en god oppskrift på en omelett, ikke for kultivering av et åpent samfunn.

For å avslutte kan det kanskje være morsomt å vite hva som til slutt skjedde med fornuftsgudinnen. Madame Maillard ble like berømt som en Hollywood-stjerne, men endte i fengsel, og mannen hennes ble henrettet av Robespierre. Tankeløs som hun var, forstod hun slett ikke at hun med sitt tragikomiske spill hadde innledet den lange rekken av katastrofer europeerne ble dømt til å stå overfor hver gang de hånet og bekjempet kristendommen, hva enten det skjedde i den vitenskapelige fornuftens, raseoverlegenhetens, klassekampens eller andre hedenske avguders navn. Etter giljotinens epoke har Europa sågar hatt gulager og konsentrasjonsleire. Gudskjelov er den tiden forbi, men hvis jeg var en sekularist i Europa (jeg lar det opp til amerikanerne å vurdere sin egen situasjon), ville jeg vært bekymret.

Marcello Pera er italiensk senator og professor i filosofi ved Universitetet i Pisa. Det ovenstående er Christian Skaugs oversettelse av en tale han holdt den 26. januar 2011 ved Hudson-instituttet i Washington, D.C., hvor han for tiden er gjesteforsker. Pera er ellers i ferd med å skrive en ny bok, som vil få tittelen Science and Religion, Politics and Faith: On the Origins and Foundations of Secularism.