Jeff Bridges er en god skuespiller, men for å bli udødelig må noe mer klaffe: man må treffe tidsånden, være en karakter som sier menneskene noe.

I to av sine siste filmer, Crayzy Heart og True Grit, gjør Bridges dette.

Det handler om en maskulinitet som er gammel, utslitt, men som nekter å gi opp. I begge rollene er Bridges på hell, både karrieren og kroppen svikter. Han holder det gående på alkohol og røyk. Han er «gone». Han er uten familie, har ingenting annet enn det han står og går i. Nærmest en hobo. Men han har «noe»: han har denne «nerven» som gjør at han kan synge og skrive låter som får hjerter til å blø.

Som US Marshal Reuben Rooster Cogburn er han avstumpet, han har sett for mye. Han er helt fryktløs, men egentlig ikke brutal, bare tilpasset en meget brutal virkelighet.

Crazy Heart er en mer helstøpt film enn True Grit. I den første er Bridges den falmede western-sangeren som lever av gammel glory, og har et privatliv som ligger i ruiner. Men han still got the blues. De beste øyeblikkene i filmen er når han står på scenen, så full at han burde falt av, og leverer sanger som går rett til hjertet. Det er bibelsk cowboyspråk.

Dette er bindeleddet mellom de to filmene: Gammeltestamente, stål og poesi. Det er også historien om Amerika, og hva som får så mange europeere til å sverme for USA. Them guitars, them guns.

USA måtte gjøre alt på nytt. De tok tekstene fra den gamle verden og de fikk en annen betydning i den nye.
Først de senere år er det gått opp for meg – hvor sterk påvirkning det gammeltestamentlige språket har hatt på USA og språket. God’s own country.

O LORD, thou hast brought up my soul from the grave: thou hast kept me alive, that I should not go down to the pit.

The pit er grøfta hvor døde menn ble liggende igjen, med støvlene på, eller vegrenna for fylliker.

Livet på prærien, på the frontier, in the West, var grusomt hardt. Kameraet til Roger Deakins gir følelsen av hvor nådeløs naturen og menneskene var. Bridges som Rooster Cogburn er et menneske som har lært seg å leve med vilkårene, uten helt å la seg beseire av dem.

Westerhelten har forandret seg, han er ikke helt på den gamle måten. Han er heroisk på en stille, inett måte, om så hele verden går under, så gir han ikke opp.

I Vesten gikk verden under hele tiden, det var en tilværelse på kanten: døden kunne når som helst innhente deg.

Det er en tilværelse vi ser på og gyser. Men vår egen verden beveger seg mer mot en Western-virkelighet. Den blir mer brutal og mer uforutsigbar.

Hvordan håndterer vi kroppens forfall og frykten? Ser vi etter modeller som kan lære oss å håndtere frykten? Coen-brødrenes filmer har vold og brutalitet som tema. Det er slik verden er for mange mennesker, men den fyller ikke horisonten til de velfødde og komfortable.

Lars Sigurd Sunnanå, NRKs mann i Afrika, er langt mer interessant å høre på enn når han hudflettet israelere. I deler av Nairobi kan man ikke gå etter mørkets frembrudd, uten å risikere alvorlig kriminalitet. NRKs lokale fotograf bor med sin familie i et slikt strøk. Drosjene nekter å kjøre inn. Ved siste holdeplass står det masaier som følger deg hjem for betaling. Innbruddstyvene kommer mellom 03-0500 om morgenen. På denne tiden holder fotografen seg våken for å kunne alarmere naboene hvis noen forsøker å bryte seg inn.

Tenk etter, slik bor millioner av mennesker i verden: med frykten som nærmeste nabo. Hvordan ville vi håndtert en slik situasjon?

Bannlyst

Vi har ikke lenger et forhold til vold, vold som anerkjent faktum. Vi har bannlyst volden, ikke bare fra oppførselen, men som menneskelig modus.

I uttrykket «amerikanske tilstander» ligger en odiøs antydning om at amerikanerne ikke har forstått dette. De er som store barn som ikke kan legge bort våpnene.

I norrøn tid var nordmenn voldelige. Spranget til vår tid er uoverstigelig. Men er det noe av det gamle som henger igjen i fascinasjonen for mafiafilmer og westerns?

Kultureliten kan dyrke vold på film, men ser ingen motsetning i å ta avstand fra amerikansk utenrikspolitikk for dens «vold». Dette stikker så dypt at man ikke lenger ser behovet for vold, annet enn som politi. (jfr forslaget om at Bin Laden og Taliban skulle vært arrestert og stilt for retten) Eller under FN-flagg. Vold som politisk instrument er borte fra radaren. Derfor legger man ned forsvaret.

Serier som The Pacific viser krigens realitet, og what it was like. TV-seriene fungerer også som soft power for USA. Ingen andre har hverken apparatet, ressursene eller historien til å lage noe tilsvarende. I bunnen ligger en overbevisning om at krig er en naturlig del av verden. At ondskapen eksisterer og kun viker for makt. Tyskland var ondskapen, og Storbritannia og Frankrike er bare skygger av seg selv.

En kveld The Pacific hadde rullet over skjermen, var neste innslag amerikanske soldater i Afghanistan. Hoppet fra historie til nåtid skjedde umerkelig: US boots on the ground. Den mest naturlige ting av verden. For amerikanerne er krigen en del av virkeligheten. It goes with the job.

Noe slikt har vi ikke i Europa. Etter murens fall er det stopp. Det sier seg selv at dette får store konsekvenser for vårt syn på oss selv, og verden utenfor, der vold i høy grad er til stede som might is right.

Få ting er viktigere enn vold. Legitim vold og illegitim vold. Vold og Gud. Alt dette handler Coen-brødrenes filmer om, alt dette er det som gjør USA «stort» og som er stoff for myter.

Som Wim Wenders har sagt: hva kommer det av at USA produserer og gjenskaper myter i sine filmer, mens Europa, som har en mye lengre historie, ikke klarer det. Disse mytene har en uimotståelig tiltrekning på resten av verden. Hva har EU og Europa?

Er det den tapte volden vi gjenfinner i filmene? Er det behovet for å teste våre egne reaksjoner?

Det gamle testamentes salmer er laget for en verden som minnet om en Western. Rocketekster og steelguitars gir dem nytt liv.

Det er en streng og samtidig uhøytidelig verden. Beviset ligger i «puddingen».

Menneskene har en dragning mot fare, jfr. krimbølgen i litteraturen. Vi synes å ha et behov for å teste oss selv: hvordan ville jeg opptre i fare? Folk flyr ut fra fjellvegger og klatrer i frossede fosser. Men frykten i møte med mennesker er noe helt annet. Da må du vite: hva står jeg for? Den som skal være modig, må vite hva han står på og hva han kjemper for. Vet vi det?

Noe sier meg at den feminiserte mannsutgaven er et forbigående fenomen. Han vil overleve som overklasse, men for vanlige folk er den ikke holdbar. Vi ser oss om etter andre modeller. Rollene Jeff Bridges spiller i Crazy Heart og True Grit sier meg at mannen slett ikke er død. Det er en ruggedness og en seighet i karakteren som man kan gjenkjenne i folk rundt en. Det er opplest og vedtatt at mennene er trengt tilbake, at det ikke går an å være mann på den gamle måten. Men dette er en sannhet med mange modifikasjoner. Mange menn er trampet på og herjet med, og er blitt bitre over at det ikke er plass til dem, eller at de synes.

Men Bad Blake og Rooster Cogburn dør ikke. De bare er ikke så opptatt av the limelight. De eksisterer der ute og det er de du vil trenge når lysene skrus av og mørket kommer sigende.

You must pay for everything in this world, one way or the other. There is nothing free except the grace of God.

Mattie Ross, spilt av Haillee Steinfeld (bildet)

Punishment Comes One Way Or Another

Plot:

Following the murder of her father by hired hand Tom Chaney, 14-year-old farm girl Mattie Ross sets out to capture the killer. To aid her, she hires the toughest U.S. marshal she can find, a man with “true grit,” Reuben J. “Rooster” Cogburn. Mattie insists on accompanying Cogburn, whose drinking, sloth, and generally reprobate character do not augment her faith in him. Against his wishes, she joins him in his trek into the Indian Nations in search of Chaney. They are joined by Texas Ranger LaBoeuf, who wants Chaney for his own purposes. The unlikely trio find danger and surprises on the journey, and each has his or her “grit” tested.

Read more: http://www.quotesmovies.com/true-grit-2010-movie-quotes/#ixzz1GHLwMbFe

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂