Kommentar

Karen Jespersen har i en overbevisende kronikk beskrevet hvordan den nasjonale arven tømmes for mening.

Mange lesere har registert det samme.

Men hvordan kan så tradisjonen holdes levende? Hvis man er bekymret for avnasjonalisering og avkristning, burde man ikke da spørre seg hvordan tradisjonen kan fornyes?

En tradisjon holdes ikke ved like ved å gjenta fortidens ord i bestemte situasjoner, i ritualer. Det er kun ved å holde ordene levende at en tradisjon bevares. Det er straks mer krevende. Det kreves noe av oss, en innsats.

Det er noe vi sliter med hele livet. Vi forsto ikke hvorfor vi skulle lære salmevers utenat, vi forsto ikke hvorfor vi åpnet hver time med en sang. Som voksen forstår man, at man umerkelig fikk en skatt i eie. Det skjedde uten at en merket noe. Når en sitter der og synger på Millom bakkar og berg, og teksten åpner seg. Den var kommet inn uten at en merket det.

Slik er det med det mest verdifulle. Det er gratis, men det krever noe. Det krever en viss plikt, et ansvar fra de som går foran, at de pålegger de unge.

I dag lærer ungene nesten ingenting utenat.

De ordene man en gang lærte i sin barndom og ungdom blir sittende. De ligger der og modnes. Det skjer i en slags utveksling med erfaring, og den vissheten kroppen har om at man går mot et endelikt. At det en gang er slutt. Denne finaliteten ligger innebygd i oss og er den vår bevissthet brytes mot.

Slik får gamle ord ny mening.

Hva enten det er Homer, Snorre, Dante, Shakespeare eller Bibelen – de store ordene har en egen kraft. De rommer mange hemmeligheter, og hvis man dveler ved dem vil de en dag åpne seg.

Noen reagerer antipatisk på Jesus. Det er med respekt å melde deres problem. Anno 2012, i den store globalismens tidsalder, er det passé å forvente at den offentlige samtalen skal være blottet for Jesus.

De samme mennesker som er opptatt av islams «invasjon» av Europa og Vesten, kan ha store problemer med å høre om Jesus. Men det er en feilkobling. Vi må stille helt forutsetningsløst.

Hvis det er slik at vi ikke kan snakke om den mest formative kraften i Vestens historie, er noe galt. Fundamentalt galt.

En av de tingene avisen Dagen gjør rett er å være opptatt av innvandrermenighetene som er kommet til. De kommer til å forandre Norge.

Man må huske på at mange som kommer er kristne. De deler samme tro som oss. Kristendommen er universell, den er ikke europeisk.

Derfor: den som har et positivit, eller kreativt forhold til kristendommen, vil ha en kontaktflate mot nye mennesker. Dette er ingen bagatell. Kristendommen utgjør en positiv kraft.

Slikt kan forebygge fordommer, eller antipati. Hvis folk har vennet seg til å forbinde noe negativt til mennesker langt borte fra, kan de i møte med kristne oppdage at de deler noen fundamentale verdier. Kristendommen er den samme over alt.

António Barbosa da Silva er professor i systematisk teologi ved Ansgar teologiske høgskole. Han hadde mandag 30. april en kronikk i Dagen: Guds straff og bibeltolkning, der han behandlet det evige spørsmål: er Gud en straffende Gud, er det som skjer et resultat av våre synder, eller er Gud uutgrunnelig. Forestillingen om at mennesket straffes er urgammelt, og bikker i mange kulturer over i ren overtro. Men også i Gammeltestamente finnes forestillinger om israelerne må følge budene ellers går det dem ille. Akkurat hva som utløser hva, er noe profetene og de skriftlærede balet med.

Men her kommer Jesus inn som en revolusjonær kraft. Da Silva trekker frem kapittel 9 i Johannes evangelium. Det er en uhyre spennende historie: en blind kommer til Jesus og disiplene spør:

Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind? Jesus svarte: «Hverken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham».

King James Bible er å foretrekke:

1 And as Jesus passed by, he saw a man which was blind from his birth.

2 And his disciples asked him, saying, Master, who did sin, this man, or his parents, that he was born blind?

3 Jesus answered, Neither hath this man sinned, nor his parents: but that the works of God should be made manifest in him.

4 I must work the works of him that sent me, while it is day: the night cometh, when no man can work.

5 As long as I am in the world, I am the light of the world.

Jesus avviser et 1:1 forhold mellom synd og straff. Tilværelsen er uutgrunnelig. Ingen vet hvorfor han ble blind, det er en del av livets tilskikkelser. Slik bevares individets autonomi og skjebne og fri vilje inngår i en merkelig pakt. Den som gir seg til å fortolke og påberoper seg å vite hvorfor noe skjer, inntar Guds plass, og oppkaster seg til dommer. Ingen vet, sier Jesus. Et menneske aller minst.

Dette er egentlig kjernen i moderne litteratur og filosofi: vi kan ikke vite hvordan ting henger sammen, vi kan ikke med sikkerhet peke ut kausalkjeden. Derfor henger usikkerhet og frihet sammen. Det ene forutsetter det andre.

Også tvil. Også tvilen er konstruktiv og står ikke i motsetning til troen. For troen er noe annet.

Jesus har troen, derfor sier han.

that the works of God should be made manifest in him/I must work the works of him that sent me, while it is day: the night cometh, when no man can work

Når natten kommer kan ingen arbeide, dvs. skape noe, bygge verden.

6 When he had thus spoken, he spat on the ground, and made clay of the spittle, and he anointed the eyes of the blind man with the clay,

7 And said unto him, Go, wash in the pool of Siloam, (which is by interpretation, Sent.) He went his way therefore, and washed, and came seeing.

8 The neighbours therefore, and they which before had seen him that he was blind, said, Is not this he that sat and begged?

9 Some said, This is he: others said, He is like him: but he said, I am he.

Tro og vantro

Folk rundt har vanskelig for å tro det de ser, de vil ha bevis, de vil at underet skal etterprøves eller skje en gang til, omtrent som man ønsker at tryllekunstneren skal gjenta sine tricks for at vi skal kunne avsløre ham. De mangler tro.

Fariseerne er utfordret på sin eksistens. De vil at Jesus skal støtes ut som synder. Forbrøt han seg ikke mot sabbatsfreden?

Hvordan kan et menneske utføre noe slikt? Er han ikke en blasfemiker? Dagens debatt om ytringsfrihet og blasfemi er den samme på Jesu tid. Fariseerne er krenket og provosert. Jesus trår inne på deres enemerker og tråkker på deres oppfatning av hellighet og sammenheng.

16 Therefore said some of the Pharisees, This man is not of God, because he keepeth not the sabbath day. Others said, How can a man that is a sinner do such miracles? And there was a division among them.

Nå blir historien fantastisk, når fariseerne skal «bevise» at Jesus er en blasfemiker, og at underet aldri har funnet sted.

De gir seg til å plage den blinde med spørsmål. Men han svarer dem åpent og ærlig: han kunne ikke gjort det han gjorde hvis han var en synder, hvis han ikke hadde kraften fra Gud. Dette irriterer fariseerne overmåte og de hiver mannen ut.

26 Then said they to him again, What did he to thee? how opened he thine eyes?

27 He answered them, I have told you already, and ye did not hear: wherefore would ye hear it again? will ye also be his disciples?

28 Then they reviled him, and said, Thou art his disciple; but we are Moses’ disciples.

29 We know that God spake unto Moses: as for this fellow, we know not from whence he is.

30 The man answered and said unto them, Why herein is a marvellous thing, that ye know not from whence he is, and yet he hath opened mine eyes.

31 Now we know that God heareth not sinners: but if any man be a worshipper of God, and doeth his will, him he heareth.

32 Since the world began was it not heard that any man opened the eyes of one that was born blind.

33 If this man were not of God, he could do nothing.

34 They answered and said unto him, Thou wast altogether born in sins, and dost thou teach us? And they cast him out.

Nå står vi i den underlige situasjonen at vi må definere hva det vil si å se: å se er her et bilde på å forstå, og å erkjenne, over å fatte verden, å være i den, og kjenne sannheten.

Fariseerne kjenner at de er på tynn is.

Og Jesus vet å spidde dem på sine ord.

Han finner den blinde/seende mannen og de snakker sammen. Jesus spør om han tror, og når mannen får det bekreftende svaret på hvem han er, så tror han.

35 Jesus heard that they had cast him out; and when he had found him, he said unto him, Dost thou believe on the Son of God?

36 He answered and said, Who is he, Lord, that I might believe on him?

37 And Jesus said unto him, Thou hast both seen him, and it is he that talketh with thee.

38 And he said, Lord, I believe. And he worshipped him.

Så sier Jesus de underlige, paradoksale tingene, at han er kommet til verden for at de blinde skal se, og for at de som tror de ser skal bli blinde.

Dvs. mennesker som lever i blinde har evnen til å gjenkjenne lyset og bli seende, mens de som tror de ser – dvs. som tror de vet og forstår, skal bli og forbli blinde, for de er formastelige, de tror bare på seg selv.

Det er dette som er den egentlige synd, sier Jesus, og dermed har han opphevet den gamle synd-straff-kausaliteten, og sagt at synden er individuell, den henger sammen med menneskets frie valg.

Det er den vestlige individualismen i et nøtteskall, og den er ikke lenger veslig, men i ferd med å bli universell, og i den grad Vesten ikke holder fast på den, vil fakkelen gå videre til andre.

39 And Jesus said, For judgment I am come into this world, that they which see not might see; and that they which see might be made blind.

40 And some of the Pharisees which were with him heard these words, and said unto him, Are we blind also?

41 Jesus said unto them, If ye were blind, ye should have no sin: but now ye say, We see; therefore your sin remaineth.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også