Kommentar

Janne Wenner, grunnleggeren av Rolling Stone, med Mick Jagger og grunnlegger av plateselskapet Atlantic Records, Ahmet Ertegun, i New York 2004. Popkulturens ikoner har hatt immunitet for sin hedonisme. Nå er plutselig magien borte og de står der, nakne og stygge.

De dør på rekke og rad – Charles Manson, Hugh Hefner, Johnny Holiday, Prince, David Bowie – eller de rammes av sex-skandaler. Det som gjorde dem «great» er plutselig blitt en stor belastning.

Det er sekstiåtternes svanesang og det er ikke tilfeldig at det skjer samtidig som Clintons går nedenom og Trump stiger.

Hvis man ser sammenfallet av omstendigheter forstår man at det er en indre sammenheng mellom fenomenene:

Åtte år med Obama ble ikke spranget inn i en fremtid full av smarte mennesker, men en overgangstid, som kamuflerte at taket skulle falle ned. USA var mer polarisert enn noen gang.

Mediene forsøker å fremstille rockestjernene som kulturelle ikoner, men når man leser om livene de levde, fulle av dop og bruk av andre mennesker, gutter som jenter, er det lite som blir igjen av glansen.

I Norge er antiamerikanisme ikke til hinder for hyppige reiser til New York og svermeri for østkystliberalismen. Opptattheten av #metoo skygger for at det er 68’er-kulturen som nå går i graven.

Det er ikke enkeltpersoner, enkelthistorier, men hele den seksuelle frigjøringen som nå fremstår som heslig. Aids og hiv var begynnelsen, men nå er det hele kulturen som knaker.

Mediene trodde at de skulle knekke Trump ved et konstant press av saker. Men sex-skandalene hjelper presidenten. Folk ser hvem det er som sparkes for å ha misbrukt sin makt til å tiltvinge seg sex: Det er alle de liberale stjernene, de som mest mot Trump.

Når endatil en av anklagerne mot den republikanske senator-kandidaten fra Alabama, Ray Moore, tilstår å ha forfalsket dokumenter, er løpet kjørt for anklagene. Det er de liberale som fremstår som hyklerske, dobbeltmoralske, – «jeg har rett til å forsyne meg»-mennesker.

Denne hedonismen har vært sekstiåtternes rettesnor fra begynnelsen. Nå er den ved å nå et endepunkt. Det er grenser for hvor lenge man kan fortære omgivelsene uten at de slår tilbake, eller snarere: At man selv blir så usympatisk at det synes.

Det som skjer i USA nå er stort: Det gjelder ikke bare senator Al Franken (D), eller Charles Rose. Hodene ruller bokstavelig talt og det er store navn innen Hollywood, TV, politikk.

Disney’s director of music publishing, Jon Heeley, has been charged with three counts of sexually abusing children, Variety reports.
Heely, is accused of abusing two underage teenage girls around a decade ago, who were aged 11 and 15 respectively. According to the charges, Heeley abused the 11-year-old until she was 15.

The 58-year-old Disney boss was initially arrested by authorities in Santa Clarita last month and released on a $150,000 bail. On Wednesday, Heeley pleaded not guilty to three counts of “lewd and lascivious acts on a child.”

His lawyer, Robert Helfend, denied all the charges against him. breitbart.com

Det går et ras:

Sjefen for Pixar, John Lassiter, ble utstyrt med en assistent som skulle sørge for at han ikke forgrep seg på damene.

Lasseter is now on a six-month leave of absence following reports of inappropriate touching. The Deadline report, however, opens up a whole new series of allegations and, if true, undoubtedly proves the enabling of Lasseter was institutionalized within the Walt Disney Company:

At the animator’s insistence, Disney flew the women to a New York event. One Pixar employee became the designated escort as Lasseter took the young women out drinking one night, and to a party the following evening.

“He was inappropriate with the fairies,” said the former Pixar executive, referring to physical contact that included long hugs. “We had to have someone make sure he wasn’t alone with them.”

Og listen fortsetter og fortsetter. Det avtegner seg et mønster, og gamle historier får en dypere betydning.

Ted Kennedy kjørte bilen i elva så Jo Kopechne druknet og stakk av fra åstedet.

The Chappaquiddick incident was a single-vehicle car accident on Chappaquiddick Island, Massachusetts, on Friday, July 18, 1969, that was the result of U.S. SenatorTed Kennedy‘s negligence and resulted in the death of his 28-year-old companion, Mary Jo Kopechne, who was trapped inside the vehicle.[1][2][3]

According to Kennedy’s own testimony, he accidentally drove his car off the one-lane bridge and into a tidal channel. He swam free, vainly tried to rescue Kopechne, left the scene, and did not report the accident to authorities for ten hours. Meanwhile, Kopechne drowned in the vehicle that was submerged underwater. The next day, Kopechne’s body and the car were both recovered by a diver. Kennedy pleaded guilty to a charge of leaving the scene of a crash causing personal injury; he later received a two-month suspended jail sentence.

Chappaquiddick skulle forfølge Ted Kennedy. Vi som levde samtidig med hendelsen fikk høre at det var en ulykke og at han hadde vist et øyeblikks svakhet. Det var ett år etter Robert Kennedy ble drept og hele verden syntes synd på klanen. Men i dag ser vi noe annet: Kennedy-brødrenes forhold til kvinner og alkohol, og hvordan de slapp unna med ting som ville avsluttet politiske karrierer for hvilken som helst andre. Alt ble en del av Kennedy-myten, og dette var en myte som minnet om Hollywood og pop-kulturens: Larger than life, For gudene gjelder andre regler.

Nå kommer bøkene ut som tar nådeløse oppgjør.

Howie Carr kommer neste år med Kennedy Babylon: A Century of Scandal and Depravity.

Et utdrag i Breitbart.com gir en hårreisende avsløring av en familie hvor antisemittisme, rasisme mot svarte, nepotisme, omgang med kriminelle, prostituerte, stimulanser – gikk som en rød tråd, med faren Joe som den verste. Han ble ambassadør til Storbritannia i 1938 og ble hurtig en del av Cliveden-klubben som svermet for Nazi-Tyskland.

Det er et bevis på liberales mytemakt at de klarte å fremstille et solskinnsbilde av seg selv som verden trodde på. Men den tiden er over.

Pop-kulturen gjorde hedonisme til en livsform: Man kunne «spise» det man orket for industrien leverte stadig nye ambisiøse, vakre mennesker som var villig til alt for en karriere.

Joe Hagan har skrevet boken om Jane Wenner, grunnleggeren av bladet Rolling Stone:  Sticky Fingers: The Life and Times of Jann Wenner and Rolling Stone, omtalt av Ed Driscoll i pjamedia.com.

Tilfellet ville at den skulle komme ut samtidig som Weinstein-skandalen sprakk. Man må være blind for ikke å se parallellene: Rolling Stone ble symbolet på popkulturen, glorifiseringen av stardom. Navnet var ikke tilfeldig. Mick Jagger etterlot seg mennesker som begikk selvmord, slik Rainer Fassbinder gjorde.   Charles Manson var en side ved denne kulturen.

Ifjor sommer sendte Danmarks Radio en dokumentar om popgrupper og pedofili. Grupper som Led Zeppelin og Aerosmith var med å normalisere sex med jentunger. Musikkjournalister og omgivelsene lukket øynene. Vanlige standarder gjaldt ikke for pop-legendene.

På engelsk har man uttrykket enableres, tilretteleggere. Det viser seg at omgivelsne visste, men gjorde ingenting. Det var samme historie med Jimmy Savile. Hvordan kunne han holde på så lenge? Fordi han hadde glorien fra popkulturen rundt hodet, og den ga immunitet.

British music journalist Mick Wall, in his 2010 history of Led Zeppelin, When Giants Walked the Earth, wrote that long before Zeppelin took flight, Elvis and the Beatles were taking full advantage of women on the road. “John Lennon later told Jann Wenner about the Beatles’ on the road adventures: ‘If you could get on our tours, you were in. Just think of [Fellini’s film] Satyricon. Wherever we were there was always a whole scene going on. [Hotel rooms] full of junk and whores and fuck knows what.’”

Det er tid for sannhet og sannhet er the new junk. Skandalene og hodene som ruller kommer til å skape en etterspørsel etter bøker som avkler alt og alle.

Det vil ha en effekt. Et sobering moment. Kulturen vil forsøke å bli edru.

Folk ønsker ikke å bo i et samfunn der alle mulige seksuelle avvik blir normalisert. De ser en sammenheng mellom det de hører om kjendisers seksuelle «forbruk» og oppløsningen av biologiske kjønn.

I så fall er dagens politiske korrekthet i ferd med å bli fratatt et viktig våpen.

Noen vil forsøke å se seg i speilet og beskrive hva de ser.

Det er ikke pent.