NRK hadde igår en reporter på en cafe i Drammen hvor det vanker utlendinger, også illegale sådanne.

Den kvinnelige reporteren intervjuet en iraker fra det kurdiske nord som hadde levd sju-åtte harde år illegal i Norge. Omsider hadde han fått papirene i orden. Visste han om mange i tilsvarende situasjon? Han kastet blikket rundt i lokalet og gjenkjente sju papirløse. En av dem kom senere bort til NRK-reporteren og fortalte at han ble værende i landet for å være nær sin datter.

Men det mest interessante var hva irakeren sa om «situasjonen». Hvor stort omfanget har de papirløse? Han visste om minst 500 på stående fot.

En enkelt tidligere illegal kan på stående fot nevne 500 navn. Hva vet vi egentlig om noe som helst? Aner myndighetene i det hele tatt hvor mange det er snakk om?

Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett ivret igår for at det offentlige må gi de illegale et skikkelig helsetilbud, og tilbudet må selvsagt være gratis.

Humaniteten har konsekvenser, men det vil ikke Stålsett snakke om, eller: det er irrelevant.

De illegale fortalte NRK om en liv i frykt og usikkerhet. Sikkert. Men hvis en reporter kan oppsøke en cafe på dagtid og finne illegale, og en av dem kjenner 500, så tyder det ikke akkurat på et spesielt strengt regime.

At lovens lange arm strakk seg ut etter Maria Amelie tør være fordi hun bevisst sto frem for å vise de illegales situasjon, og dermed utfordret ut statens makt og loven. Vanskeligere er det ikke.