Opposisjonslederen Tzipi Livni ble i det populære radioprogrammet ”Seder Yom”, (”Dagsorden) i går morges kåret til den politiske vinneren etter ukens debatt i Israel; utenriksminister Lieberman’s utspill mot venstreorienterte NGO’er med lovforslaget om kontroll av deres økonomi.

Han sier til de som intervjuer ham på tv og radio at hans hensikt med lovforslaget var og er å forsikre at penger fra fiendtlige land ikke går til organisasjoner som undergraver landets sikkerhet. Hvis det viser seg at penger fra Saudi- Arabia går til menneskerettighetsorganisasjoner i Israel, må det jo være noe som ikke stemmer, mener han.

Livni advarte allerede i forrige uke i klare ordlag ikke bare mot Lieberman og lovforslaget, men mot Netanyahu som kun kritiserer Liebermann for å kritisere de av Likudmedlemmene som stemte mot forslaget, og ikke mot innholdet i selve forslaget.

Livni og mange med henne frykter for at verdier som landet er blitt bygd opp på, blir truet av regjeringens politikk i dag. Hun kritiserer Liebermann, men mest Netanyahu fordi det er han som er statsminister og ansvarlig for sammensetningen av denne koalisjonen.

Jossi Sarid, tidligere undervisningsminister under Yitzhak Rabin og Shimon Peres, og fast politisk kommentator i Haaretz, skriver i en leseverdig kommentar i dagens avis at ”Liebermann forlot Russland, men Russland forlot aldri Liebermann” …

The pravda must be told: The university of Foreign Minister Avigdor Lieberman is a hothouse for every repulsive crop. He left Russia, but Russia didn’t leave him. His immigration to Israel was our decline. Not all Russian immigrants are molded from the same material as Lieberman, of course not. Many of them are even embarrassed by him. But too many Liebermans come from that same breeding ground.

I uken som gikk var det i tillegg til Liebermanns forslag i Knesset om å kontrollere venstrorienterte NGO’ers bidragsgivere og intensjoner, også en historie om ”krig” mellom høyreorienterte og anarkister som la ut hatefulle videoklipp mot hverandre på internett. Etter drapstrusler mot forsvarsminister Ehud Barak og visestatsadvokat Shai Nitzan, endte det i retten med noen dager i fengsel for den høyreorienterte Uri Baram, som i retten ba om unnskyldning for sine ureflekterte handlinger. I videoen han la ut, beskyldte han statsadvokaten for kun å forfølge oppfordringer til drap på arabere og ikke de som oppfordrer til drap på jøder.

Baram ble provosert til å legge ut videoen sin etter at statsadvokaten hadde satt i gang undersøkelser mot to grupper på facebook som hadde lagt ut en video med oppfordring om å drepe alle arabere.

Mye tyder på at også Israel er inne i en slags kulturkamp om verdier i vår tid.

I tillegg til den alltid tilstedeværende ”situasjonen”, eller lunkne krigen med nabolandene og terrororganisasjonene Hamas og Hizballah, pluss et par dusin andre fundamentalistiske islamittiske organisasjoner i nærheten, har også Israel mange indre konflikter å stri med.

Midt opp i det hele blir det offentliggjort en undersøkelse blant arabiske israelere i østlige Jerusalem som viser at bare 30% ønsker å bli borgere i en ny palestinsk stat, mens 35% ønske å være israelske og 35% var usikre. Grunnene til at mange ønsker å være under israelsk styre, er mange:

When asked to provide the top reasons they chose one citizenship over the other, those who chose Israeli citizenship stressed freedom of movement in Israel, higher income, better job opportunities and Israeli health insurance.

( «http://www.haaretz.com/misc/writers/natasha-mozgovaya-1.493» Natasha Mozgovaya, JERUSALEM Post, 13.1.11)

Det å bevare et levedyktig demokrati i et bitte lite land omgitt av fiender er ikke det samme som å sitte trygt i Holmenkollen, ha et fyldig oljefond og naboer som Sverige og Danmark.

Venner og kjente spør meg ofte hva det er med Norge som er så anti-israelsk og så glad i palestinerne? Og hva har han utenriksministeren deres med å komme her å kritisere alt vi gjør? Hvem tror han at han er?
Den norske utenriksministerens besøk her ble ikke slått stort opp. Norges rolle i israelsk media kan nok ikke måle seg med Israels rolle i norsk media.

Om den skandinaviske sosialdemokratiske modellen var forbildet for Israels ledere i landets første tretti år, har nok tilhengerne av denne samfunnsmodellen tapt kampen mot sine liberale kapitalistiske motstandere i tiden etter den store omveltningen i 1977.

Det har alltid vært snakk om å verne jødiske og demokratiske verdier, men forskjellen mellom de som har veldig mye og de som har mye mindre, eller nesten ingenting, har bare vokst og vokst. Israel har i dag en liten gruppe meget rike mennesker, og en stor gruppe som lever på grensen til fattigdom, eller på/under minimumslønn. Landet har vært plaget av korrupsjon og kameraderi i politikken, og har de siste årene sett flere av sine valgte representanter til Knesset og regjeringen blitt dømt for økonomiske forbrytelser og korrupsjon.

Men på den annen side, så har Israel sett at rettsystemet fungerer. Forbrytere blir dømt og satt i fengsel. Til og med en som har hatt landets høyeste embete, Moshe Katzav, landets åttende president, er nå dømt for to voldtekter. Lang fengselstraff venter.

Israel har noen sterke sider som gjør at samfunnet fungerer til tross for indre og ikke minst ytre konflikter. Rettsvesenet ser ut til å være ett av dem.
I tillegg har landet alltid hatt et velorganisert mottagelsesapparat for sine nye immigranter, et rimelig bra skolesystem (i dag veldig kritisert), og et av verdens beste helsevesener.

Hæren er kanskje den viktigste smeltedigelen. Israels hær, av mange vurdert som en av verdens sterkeste, er folkehæren som siden landets etablering har fungert, og fortsatt fungerer som både smeltedigel og klatrestige i det israelske samfunnet. Tre års militærtjeneste for gutter og to års for jenter, gjør mye for assimilering av jøder fra vidt forskjellig kulturbakgrunn; men ikke bare jøder, også en del muslimer: drusere og beduiner.

Det er to grupper som fortsatt ikke tjenestegjør i hæren; de arabiske israelerne og haredim, ofte betegnet som de ”ultraortodokse” jødene. Det at haredim slipper unna militærtjenesten og heller ikke gjør noen siviltjeneste, og ikke nok med det, de får i tillegg ”lønn” fra staten for å studere på sine religiøse seminarer, yeshivot. Når en soldat kommer ut av militæret etter to-tre år, må hun eller han som regel jobbe ved siden av å studere. Ikke noe freeride her. Dette har gjort at riften mellom de ultrareligiøse og de som gjør verneplikt har utviklet seg til forbannelse og hat, og gjør at de ultraortodokse av mange andre israelere blir sett på som snyltere og parasitter. Derfor mener nå mange at det er på tide at de ultrareligiøse, i tillegg til de israelske araberne, gjør sin samfunnsplikt i en eller annen form; i helsevesenet, i parkvesenet eller hva som helst. Dette vil også høyst sannsynlig føre til bedre integrering i samfunnet generelt.

De indre konfliktene i Israel er mange. Fra ytterste høyre og fra ytterste venstre kjempes det om verdier og bevilgninger. I morgen kveld, oppfordrer Meir Shitrit og andre medlemmer av opposisjonen folk til å møte opp for å demonstrere for bevarelsen av demokratiet i det israelske samfunnet, mot Liebermann, Netanyahu, Israel Beiteinu og Likud.
Man kan si at det lukter litt av begynnende valgkampanje også i Israel.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂