Sakset/Fra hofta

Den egyptiskfødte jesuitten Samir Khalil Samir beskriver i en artikkel hvordan den anti-kristelige holdningen i Egypt og Midtøsten generelt, henter næring i en forestilling om religionsfrihet som er religionsfrihet på islams premisser, dvs. ingen andre.

Norske medier rapporterer at muslimer og deres representanter uttrykker støtte og sympati med kopterne etter eksplosjonen i Alexandria nyttårsaften. Men under overflaten foregår helt andre ting:

2. januar deltok jeg i nettforumet til den muslimske avisen al-Mesreyya, for å diskutere angrepet på kirken i Alexandria. Fremfor å tilby sine kondolanser på vegne av de kristne ofrene og sitt sjokk over angrepet osv., sa alle – over 60 kommentarer – at «det er kopternes feil» og viste så til historien om de to kvinnene; at angrepet på kirken var organisert av kopterne «for å sverte vårt rykte overfor resten av verden»; eller organisert av USA og Mossad. Jeg postet en kort kommentar, men den ble ikke publisert. I de få linjene jeg skrev, så spurte jeg hvilken rett som finnes til å påtvinge en konversjon? Konverteringer slås ned på i Egypt, eller rettere sagt: konvertering til islam fasiliteres, men de fra islam til en annen religion motarbeides sterkt.

I dette sentiment av ensretting har ekstremistene lett spill. Al Qaida i Irak gjennomførte den blodige aksjonen mot kirken i Bagdad 31. oktober som en protest mot at to koptiske kvinner som hadde konvertert til islam, ble holdt som fanger av kirken. Det er bare tøv, skriver Samir. De har hatt ekteskapsproblemer, med aldri konvertert. Saken brukes imidlertid for alt den er verdt av islamistene, og den ruller av seg selv. Motforestillinger når aldri frem.

Det var en demonstrasjon for «løslatelse» av kvinnene bare 200 meter unna kirken.

Man bruker aggresjon mot kristne, samtidig som man fremstiller seg selv som angrepet av kristne. Dermed har man sikret seg evig drivstoff til en kampanje som blir mer og mer voldelig.

Det finnes alltid et argument, et påskudd, man kan bruke: paven har sagt verden må gjøre noe for kopterne, men hva har paven gjort for muslimene i Irak, svarte imamen av det prestisjetunge al-Azhar-universitetet. Når en mann med en slik status og bakgrunn kan uttale seg så skakkjørt, hva da med de lavere lag? sier Samir.

Religionsfriheten i likhet med retten til konvertering er en enveiskjørt gate.

Samir kobler intoleransen i Midtøsten mot kristne sammen med muslimenes krav i Europa, er de stadig mer demonstrativt viser sin tro. Dermed ligger det an til en allianse – pressede europeere kan få et aha-øyeblikk: de har felles interesser med de kristne i Midtøsten. Begge presses av muslimer.

Enkelte analytikere advarer mot forsøk fra vesten på å utnytte all denne volden rettet mot kristne. Men fakta er imidlertid at i mange europeiske land fortsetter muslimer med økte krav gjennom å presentere de som «rettigheter»; de gjør uvanlige ting og ingen sier noe. I Frankrike og Italia, for eksempel, holdes den muslimske fredagsbønnen i offentlige rom og på gatene, og blokkerer trafikken.

Islam i Europa er i ferd med å bli mer kravstor, og myndighetene vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte motsetter seg integrering, og forholdet mellom myndighetene og muslimske immigranter er blant de mest prøvsomme.

Selvfølgelig ønsker den store majoriteten av muslimer fred og integrering, men blant dem finnes det mennesker som har et annet prosjekt: vi i Europa har retten til å ha vår egen lov, Sharia, og dere forhindrer oss i dette. For et par år siden i Milano responderte lederen for Viale Jenner-moskeen på et spørsmål om konvertering til kristendom i Egypt ved å si at «man må simpelthen følge loven» – som i praksis betyr døden for de som har konvertert. Og hvis du fordømmer anvendelsen av loven, så hindrer du vår religionsfrihet. Dette ståstedet skaper problemer i Frankrike, Italia, Sverige etc.

Ved hver omdreining sier de «ansvarlige» at man ikke må skjære alle over en gang. Dermed fortsetter utviklingen. Samir indikerer at det ikke er en holdbar løsning.

Han har samtidig kritiske ord til europeerne: den religonsfiendtlige holdningen gjør at muslimer føler seg fremmed og ikke tør å la seg integrere. Han kunne kanskje lagt til at fiendtligheten i overveiende grad gjelder kristendommen, ikke islam.

Det interessante er påpekningen av at kristendomsfiendtligheten gjør muslimer usikre. Det er samme debatt som Document.no har forsøkt å reise.

Samir mener svaret er den gyldne middelvei. Europa må gjenoppdage betydningen av sin egen kultur og tradisjon.

Men han er bekymret. Hvordan kan Vesten gjøre sin innflytelse gjeldende i muslimske land til beskyttelse for kristne?

Han finner en hardhet i islamismen som gjør dialog illusorisk.

Hendelsen i Alexandria er en handling mot religionsfriheten. Men muslimer – i Sharias navn – er ikke i stand til å forstå verdien av menneskerettigheter. Menneskerettigheter må gå foran alle tradisjoner og alle lover – inkludert Sharia.

Samir har ikke noe svar på hvordan Vesten skal agere. Men han setter fingeren på det kritiske punkt:

Faktum er at Midtøsten er tett knyttet til Europa, og problemet med sameksistens med islam er et europeisk problem.

Alexandria viser at det ikke er noen sameksistens. Når europeere ser stadig flere tegn til at det heller ikke er noen sameksistens i Europa, er det åpnet et helt nytt felt. Som kjent eksploderte det også en bombe i Stockholm, og noen ville lage blodbad i København.

Også europeere kan 2+2.

Hele artikkelen kan leses på Verdidebatt:

Europa og islam i kjølvannet av angrepet på koptere i Alexandria

I løpet av de siste tre måneder har bilder av Shenouda flere ganger blitt trampet på og ødelagt, og 200 koptiske navn finnes på en dødsliste – med patriarken som nummer en. Blant dem finnes 100 navn på canadiske, tyske, østerrikske og europeiske koptere. Også i dette tilfellet er besettelsen rundt konverteringer roten til volden.