Kommentar

Knivangrepet på koptere inne i kirkene i Alexandria langfredag fikk en til å ane det verste. Men så kom alle de motstridende meldingene: Det hadde vært en gjerningsmann, ikke tre, og han var gal. Og ble ikke også muslimer skadd i urolighetene som fulgte. Mediene er raske til å snakke om sammenstøt.

Per A. Christiansen i Aftenposten hadde en helside fra Alexandria, som ikke var lett å bli klok på, – Vi er alle egyptere. Med en kryptisk undertittel: Vinner av Bjørnson-prisen mener de kristnes problem i Egypt ikke er et minoritetsproblem, men et spørsmål om borgerrettigheter.

Som om det er noen forskjell på de to! Det er en meningsløs beskrivelse og bare egnet til å forvirre leseren til å tro at begge parter må bære ansvar for utviklingen.

Christiansen har intervjuet en koptisk intellektuell, Samir Marcos, som fikk Bjørnson-prisen for to år siden. Marcos sier han for første gang er alvorlig bekymret. Han mener hendelsene i Alexandria var et vannskille. Hvordan?

Christiansen kjøper uten videre myndighetenes versjon om en gal knivstikker. Det var første gang de unge kristne tok igjen, sier Marcos. Det kunne høres ut som om det var dette som var vannskillet, og ikke forholdene som gjorde at de ikke fant seg i mer.

Hovedproblemet, slik han ser det, består i at egypterne behandles som medlemmer av en religiøs gruppe, og ikke som borgere med like rettigheter og plikter.
Samtidig er det også slik de fleste oppfatter seg selv. Når koptere, eller for den saks skyld muslimer, mener seg diskriminert eller utsatt for overgrep, søker de tilflukt i sine respektive religiøse samfunn. Dermed bidrar de til å fremme problemet.

«… eller for den saks skyld muslimer, mener seg diskriminert…»! Christiansen skriver at «slik oppfatter de fleste seg selv», altså at også koptere også er med på å skape et samfunn basert på gruppetilhørighet. Som han selv skriver: Dermed bidrar de til å fremme problemet.

Kopterne er selv en del av problemet! Dette er så langt fra virkeligheten og en slik fortegning av den at det er vanskelig å skjønne at Christiansen har snakket med kolptere.

Jeg gikk inn på hjemmesiden til Misjon i Øst, og der sto et Reisebrev fra Egypt.

Man skulle tro at denne virkeligheten burde være ganske enkel å beskrive for en reisevant journalist:

De første dagene i Kairo fikk vi se hvordan den koptiske kristne minoriteten blir diskriminert i det muslimske storsamfunnet. Er du kristen i Egypt er det vanskeligere å få tilgang til høyere utdannelse, og dersom du kommer så langt er det ikke sikkert at eksamensprestasjonene blir rettferdig bedømt, eller det må kanskje bestikkelser til. På samme måte er det i arbeidslivet. En kristen kan i praksis ikke inneha høyere embeter i det militære eller i landets styre, de er underrepresentert i administrasjon, undervisning og i politikken. Dette resulterer i at mange av de rike kristne, som har mulighet til det, emigrerer. Og når de forlater landet, utarmes den kristne delen av befolkningen ytterligere. Iblant lokkes fattige kristne med penger eller andre goder til å konvertere til islam.

Kopterne blir systematisk diskriminert. Men det ordet finnes ikke i Christiansens artikkel. Den forblommede talen skjuler hvor ille det er. Kopterne lever på bunnen av samfunnet. Det er en dramatisk historie. De er etterkommere av den opprinnelige befolkningen, mens araberne representerer inntrengerne.

Artikkelforfatter Runa Andersen besøkte et retreatsenter ute i ørkenen, Anafora.

På Anafora fikk vi forelesninger om kirken i Egypt. Biskopen fortalte om kristne som lever under et nesten ufattelig press. På overflaten synes mye å være helt greit. Er du født som kopter, har du lov til å være kopter, og rent formelt har du rett på vern. Er du født muslim og blir kristen, blir du ofte truet på livet, og det hender at familiene selv tar saken i egne hender. Å evangelisere og dele ut bibler er forbudt og straffes strengt. Det skjer mange overgrep, endog drap, på kristne som står fram og taler for rett og rettferdighet. Det har hendt at drap er blitt kamuflert som bilulykke. Biskop Thomas har selv opplevd å bli truet på livet. «Det er viktig», sier han, «at noen ser oss og vet om hva som skjer».

Beskrivelsen virker overbevisende. Det er Aftenposten som har et problem, ikke Misjon i Øst. Dette blir enda tydligere etter å ha lest Daniel Williams artikkel i Washington Post. Han skriver at det er som om lyset forsvinner fra byen som har stått for toleranse siden antikken. Nå er det en annen slags toleranse i byen: Den som går ut på at en ikke-muslim blir tålt og kan leve på muslimenes nåde. Det har ikke så mye med toleranse å gjøre.

Knivstikkingen kom helt uten foranledning. Det har vært drevet en nasjonal-religiøs agitasjon i lengre tid, og dette er resultatet. Alexandria har vært et slags symbol på sameksisten for egypterne. Også nasjonalt gjorde hendelsene inntrykk.

Williams ser det i et lengre perspektiv. Toleransen er blitt undergravet lenge.

Yet the city’s celebrated tolerance has been more legend than reality for 50 years. An exclusionist Arab nationalism, combined with anti-foreign sentiment nourished by the 1956 Suez War and the 1967 Middle East war with Israel, gradually drained the city of its cosmopolitan populace and character. Almost all that remained was a kind of archaeology of sophistication. The faded Cecil Hotel, with its cafes and wrought-iron elevator, sits on the waterfront drive still known by its French name, the Corniche. Ruined palaces of aristocrats crumble in their lush gardens. Nearly empty churches — Greek and Armenian Orthodox, Catholic and Anglican — nestle among a forest of minarets and mosques. The old synagogue sits under guard, unused.

Men dette er beskrivelsen av en stagnasjon og et forfall som preger mange land i den arabiske verden. Særlig den voksende intoleransen, at de nasjonale og religiøse minoritetene er borte, er bekymringsfullt.

Det resulterer i det som kalles «sectarian violence», og det har bygd seg opp lenge:

The mix of Muslims and Christians was Alexandria’s last live exhibit of true urban variety. Now, sectarian hostility is palpably on the rise. It is rare for a foreigner to run into a Copt and not hear expressions of deep-seated fear of and complaints about Muslims, or to converse with a Muslim and not hear that Copts are privileged.

Maher Atta, son of the man who was fatally stabbed in April, recalls a time when Muslim and Christian families would visit during each other’s festivals, celebrate each other’s weddings and attend the same entertainments. That is all coming to an end, he said.

«People see on TV preachers saying bad things about each other’s religions,» Atta said. «They see people burning churches in Pakistan or blowing up mosques in Iraq, and they feel hostility.» he said. On the wall of his apartment hung icons of the Virgin Mary and pictures of Coptic holy men, fixtures in Coptic homes throughout Egypt. Across the hall, a Muslim family’s living room was adorned with Koranic verses, just as commonplace in Islamic households.

Kopterne trenges tilbake under vekten av en voksende islamisme – som myndighetene har fryktet, tolerert og også gitt etter for. Islamistene ønsker segregering, og det har myndighetene tillatt.

Atta noted that until a few years ago, religion classes in schools were taught in the context that everyone was Egyptian. Now, separate religion classes are held for Muslims and Christians. «The teachers can call the others infidel, and no one is around to challenge it,» he said.

Hat

Det var tre menn som kom til kirken den skjebnesvangre langfredagen. To ble sittende i bilen. Kopterne tror ikke så mye på den offisielle versjonen.

The alleged killer was captured and identified as Mahmoud Salah-Eddin Abdel-Rizziq. Police said he was deranged. Maqqar Ibrahim, a priest at Saints Church, protested: «If this person is mentally ill, why is it his illness only appears when he enters a church?» The accomplices escaped.

Fakiha Zakhary, the victim’s widow, concluded: «It’s easy to say the killer was crazy, but it is Alexandria that is getting sick. My husband had no enemies. The enemy was hate.»

Det har skjedd en stor befolkningsendring de senere år. Folk fra landsbyene har flyttet inn til byen, og de er ofte mindre tolerante og mer strenge i sin tro.

Some observers blamed Alexandria’s rising tensions on a long-term trend in migration. Poor people from rural areas have settled here to take jobs in the port and in the city’s chemical and steel industries. Some Egyptians contend that the new arrivals have brought village-style conformity and conservative Islamic habits to Alexandria.

«There is a new element of intolerance that has been imported,» said Khaled Azab, spokesperson for the Bibliotheca Alexandrina, a 3 1/2 -year-old library meant to symbolize Alexandria’s rebirth as a free marketplace of ideas. He noted the large proportion of women who wear veils as a symbol of piety. «We must admit that Alexandria’s notion of openness to all cultures is on the defensive,» Azab said.

Indeed, some pious Muslims have redefined the city’s legendary tolerance in terms of Islamic duty, not liberal ideals. «Islam says that Muslims must treat non-Muslims with respect, and even protect them,» said Ali Abdellati, a shoe-store clerk. «There is no Alexandria tolerance without Muslim tolerance.»

Abdellati spoke of the stabbing as an aberration. «The man must have been a non-Muslim, maybe a Jew,» he said.

Intoleranse, jødehat, inngjerding av kvinnene… Dette er oppskriften på et samfunn som blir så fullt av hat at det koker over. Kopterne er nærliggende syndebukker.

Det er rart vi er så lite opptatt av kopternes skjebne. Det er flere millioner av dem. De er de første kristne, og de er systematisk undertrykket. Hvis man sammenligner med alt som skrives om palestinerne, er det et misforhold som er vanskelig å forstå enn si forsvare.

Selv i araberverdenen ble angrepene i Alexandria lagt merke til.

When news spread of last month’s knife attacks, a Saudi writer for the London-based Asharq al-Awsat newspaper asked «Alexandria that overlooks the wide sea» a pointed question: «Have the ships of love left?»

In Egypt, an Old Beacon of Tolerance Flickers
Fatal Stabbings Underline Growing Sectarian Tensions in Historic Port City of Alexandria