Ordene «islamiska staten» i meldingen fra irakeren som sprengte seg selv i luften i Stockholm, har fått det svenske sikkerhetspolitiet til å antyde at han hadde forbindelser til al-Qaeda, for deres underavdeling dertillands heter ganske riktig «den islamske staten i Irak». Dersom sikkerhetstjenesten på dette og kanskje annet grunnlag i virkeligheten føler seg overbevist om at selvmordsbomberen var i forbindelse med det som trolig er verdens farligste terrororganisasjon, er det ubehagelig nærliggende å stille seg spørsmålet: Hvorfor var han ukjent for Säpo på forhånd?

Et hyppig gjentatt omkved i mange vestlige lands presse har lenge vært at etterretningen har brukbar kontroll på de farlige gruppene av potensielle terrorister — en tese som virker tilforlatelig når en tar i betraktning det lave antall spektakulære terrorattentater og den store suksessen med avverging — men at man ikke kan gardere seg fullstendig mot enkeltpersoner som ikke kommer i forbindelse med kjente miljøer, det være seg på grunn av selvradikalisering eller annet. Man kan avlytte telefoner, man kan lese e-post, man kan montere mikrofoner i moskeene og man kan infiltrere mistenkelige miljøer, men det er ikke mulig å lese ukjente personers tanker, og man kan ikke innhente rapporter fra enhver forretning som selger ingredienser som kan tenkes å brukes i ond hensikt.

Når de vestlige lands befolkninger har levd såpass sorgløst med terrortrusselen som de har gjort, skyldes det ikke minst tilliten til at hvert enkelt lands etterretning i samarbeid med andre tjenester utenlands er dyktig nok til å få snusen i de organisatoriske, kommunikative, finansielle og ikke minst ideologiske aktivitetene som er nødvendige for at en gruppering skal få i stand et terrorangrep, slik at man finner seg i restrisikoen representert ved ensomme ulver.

Hvis det viser seg at al-Qaeda har medvirket til det mislykkede selvmordsattentatet i Stockholm, må man trekke den konklusjon at det ikke er noe solid grunnlag for denne trygghetsfølelsen: Etterretnings- og sikkerhetstjenestene har ikke kapasitet til å oppdage all terrorplanlegging i regi av kjente terrororganisasjoner på sitt eget territorium, og vil dermed heller ikke alltid være i stand til å iverksette mottiltak mot gjennomføring, for slik å beskytte sin egen befolkning.

Det er altså et misforhold mellom terrororganisasjonenes operative evne og ressursene sikkerhetspolitiet har til rådighet for å hindre at de lykkes i sine planer.

For Norges vedkommende kommer ikke denne innsikten som noen stor overraskelse. Etter noen utrolige informasjonsglipper for en tid tilbake, vet alle som vil vite det hvor mange personer og hvor mye penger den norske staten maksimalt har til rådighet for terrorbekjempelse, og Wikileaks-avsløringene kan tyde på at det var et optimistisk estimat. PST kan ikke holde øye med mer enn en håndfull terroraspiranter. Det vil si at dersom det befinner seg sovende terrorceller i Norge — og enkelte avisoppslag i europeisk presse de senere årene kan tyde på at det gjør det — er det lite som kan gjøres for å stanse dem idet de eventuelt bestemmer seg for å gå til aksjon. At britisk og amerikansk hjelp blir avvist i en slik kontekst, er knapt til å tro.

I Sverige er det blitt kartlagt ca. 200 islamske ekstremister, noe som altså er 40 ganger mer enn det antallet PST kan holde kontroll på, og som beviselig ikke omfatter alle. Men det er ikke 40 ganger så mange muslimer i Sverige som i Norge. Kan vi sette vår lit til at andelen ekstremister er lavere i Norge? Noe lavere er den kanskje, tatt i betraktning at Norge er rikere og ikke har f.eks. ghettoproblemer i samme omfang som vårt naboland, skjønt radikaliseringen forutsetter hverken økonomiske problemer eller utenforskap. Etterretningen har nok betydelig større ressurser i Sverige, men likevel blir altså et, riktignok mislykket, selvmordsattentat gjennomført med al-Qaedas hjelp midt i hovedstaden.

Konklusjonen for begge lands vedkommende kan vanskelig bli en annen enn at problemets omfang har vokst over alle grenser. Det er kanskje en halv million muslimer fordelt på de to landene som utgjør den skandinaviske halvøy, og de kan bevege seg over en riksgrense som i praksis er nær ubevoktet. Sikkerhetstjenestene i de to landene har ganske enkelt ikke den fjerneste anelse om hvor mange blant den inntil videre halve millionen som radikaliseres ved hjelp av TV-skjermen, den lokale moskeen eller annet. Mer urovekkende er det at vi nå vet at de ikke har peiling på hvor mange av dem som har al-Qaeda-forbindelser heller. Når selvmordsbomberens livsstil, økende religiøsitet, Facebook-profil, reiser til Midtøsten og lange opphold i den islamistiske bastionen Luton, samt hans beslutning om å kalle sønnen Osama til sammen ikke var nok til at navnet hans havnet på en eller annen liste over mistenkelige personer, betyr det at slike forbindelser enkelt kan opprettes uten at myndighetene vet om det. Tatt i betraktning al-Qaedas løfte om økt aktivitet i forbindelse med julen, er det i sannhet et dystert budskap.