Sakset/Fra hofta

En maskert IS-terrorist som mistenkes å ha kommet fra Nord-Amerika, figurerer i en video som ble distribuert i 2014. Stillbilde: FBI / Reuters / Scanpix.


 

Aftenposten setter lørdag fortjenstfullt søkelys på de 100 jihadistene som har reist fra Norge til Syria eller Irak de senere årene. Hva er skjedd med dem?

Inger Lise Hammerstrøm holder en instruktiv vareopptelling: Av de 100 er 30 drept, 40 er forduftet og 30 er kommet tilbake til Norge. Ti av disse siste er straffeforfulgt.

Bare ti? Hvorfor ikke også de resterende tjue?

Den manglende straffeforfølgingen skyldes ifølge PST manglende bevis eller at personene vurderes som utilregnelige. I noen av tilfellene har personene returnert før den nye terrorloven trådte i kraft.

Hvor mange av de 30 returnerte eller 40 forduftede som representerer en langsiktig sikkerhetsrisiko for vårt land, er ikke godt å si.

Norges største avis har uansett konsentrert seg om de straffeforfulgte. For fire av de ti er løslatelse nært forestående, og en ekstremismeforsker mener, ikke uten grunn, at kommunene er uforberedt.

– Rundt i Norge er det ikke nok kompetanse om rehabilitering av IS-dømte, sier forsker ved Oslo Met, Stian Lid.

Lid mener norske myndigheter har gjort for lite for å bygge opp en tilstrekkelig hjelpe- og veiledningstjeneste som kan bistå kommuner som trenger hjelp.

En talsmann for regjeringsapparatet bullshitter Aftenposten om at saken tas på «største alvor». Et ressurssenter har en ressursportal og «spisskompetansefunksjon». Gid a’ meg.

Problemet for alle med ansvar for saken, er at det ikke ser ut til å finnes «spisskompetanse» på avradikalisering av hardkokte jihadister noe sted på planeten.

Den svenske terrorforskeren Magnus Ranstorp heller kaldt vann i blodet på avisleserne: En tysk studie av 2–300 returnerte fremmedkrigere viste at omlag halvparten gjenopptok kontakten med radikaliserte miljøer.

Ranstorp serverer en variant av uttrykket «utfordring»:

– Hva sier det oss?

– Vi har en enorm oppoverbakke foran oss.

Den tyske studien og den svenske terrorforskerens analyse er helt i tråd med erfaringene fra Frankrike, landet som har Europas kanskje største islam- og jihadistproblem.

Basert på samtaler med en rekke jihadister som hadde returnert til Frankrike etter å ha kjempet for den islamske statens (IS) «kalifat», kunne Radio France Internationales (RFI) utenrikskorrespondent David Thomson allerede i 2016 i boken Les Revenants (gjengangerne) dokumentere at fremmedkrigerne sjelden angret, at de applauderte andres terror, og at de i noen tilfeller kunne tenke seg å drive mer terror selv.

Thomson er en kjent offentlig intellektuell i Frankrike, men har fått liten omtale i Norge, selv om Tone Gravdal har skrevet om ham i Morgenbladet, og Vibeke Knoop Rachline har intervjuet ham for Agenda Magasin.

Men for dem som har ansvar for den offentlige sikkerheten i Norge, må Thomsons undersøkelser være kjent materiale.

Og konklusjonen gir seg selv: De som skal håndtere returnerte jihadister, har en håpløs oppgave. Den er håpløs selv om personene det gjelder kan være flinke nok til å late som om de er kommet på bedre tanker, slik at skjemaene som dokumenterer måloppnåelse kan fylles ut i sin skjønneste orden.

Den franske journalistens funn stanser ikke med dette. Som omtalt i Foreign Policy observerer han også at det langt fra er vanntette skott mellom salafismen, som visse «islameksperter» sier er fredelig, og jihad.

Problemet er helt enkelt at noen tar hardcore islam på alvor:

But it is Thomson’s — and his subjects’ — verdict on the fraught topic of the role of Islam that has helped win so much attention. A marginalized minority’s sense of humiliation, discrimination, and post-colonial fury; absent fathers and family trauma; the slippery slope between juvenile delinquency and “holy war”; and the promise of a sexual paradise — all these are important in explaining jihad in France, Thomson argues. However, none of this would be enough to tip his interviewees over the edge without the important and too-often-dismissed role of religion and politico-spiritual convictions — specifically, the hard-line Salafist Saudi Wahhabist school of Islam — which paved the way for the initial descent of his subjects into violent jihadism and helps explain why they are unlikely to ever re-emerge.

Tidligere statsminister Manuel Valls, en sosialist, langet da i sin tid også ut mot salafismen som «terrorismens forværelse».

Thomsons undersøkelser har avstedkommet en viss realisme i Frankrike:

The author’s insistence that deradicalization is almost impossible has become increasingly accepted, including by the government’s counter-terrorism establishment that now speaks increasingly of “disengagement.” Thomson is also being cited in dispatches in which French authorities argue for the closure of Salafist mosques.

For jihadistene som er returnert til Norge, inkludert de som har sittet inne for terror, er det frivillig om de vil ha oppfølging av det offentlige, også om de vil ha noe å gjøre med mentorer som skal jobbe for avradikalisering.

Dermed overlates de til seg selv, og det blir opp til PST å avverge at de begår terror. Men sikkerhetstjenesten, som ikke er tankeleser, griper bare inn i tilfeller den har konkret grunnlag for å anse som særskilt bekymringsfulle.

For Norges vedkommende er problemet enn så lenge heldigvis av forholdsvis lite omfang. Men som erfaringene fra Frankrike og Tyskland viser: Jo mer plass islam får i Norge, desto større blir sikkerhetstrusselen. Men ingen med ansvar for terrorbekjempelse i Norge ville innrømme det.

I vårt land skal vi altså oppdage det andre i tilsvarende situasjon for lengst har funnet ut. Med alle kommunikasjonsmidlene som finnes i dag, er det er stort paradoks at kunnskapen beveger seg mindre over landegrensene enn den gjorde på Newtons tid.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.