Sakset/Fra hofta

NRKs Nyhetsmorgen hadde invitert Mohammed Usman Rana til å slukke brannen selvmordsbomberen i Stockholm antente. Rana kunne fortelle at terror ikke har noe med islam å gjøre, og nå gjaldt det å forhindre at gal manns verk ble brukt av de mørke kreftene til å sverte fredelige muslimer.

Rana er uimottagelig for motforestillinger. Han har copyright på sannheten.

Dette er del av samme kampanje som mediene kjører synkront: «Terrorforsker» Joakim Hammerlin blir invitert av TV2 til å kommentere alvoret i terrortrusselen, og hans budskap er at den er lav og at faren heller er at hendelsen utnyttes politisk. Også NRKs Her og Nå hadde Hammerlin igår og programleder la ballen til rette så Hammerlin kunne arrestere justisminister Storberget som våget å rettferdiggjøre Datalagringsdirektivet med Stockholms-bombene.

Kampanjejournalistikken har klare formål: publikum må ikke stille spørsmål om hva det er med islam og muslimer som gjør at de vil sprenge sivile i lufta.

Man forfølger denne «stans tanken»-kampanjen på flere måter:

Trusselen er så minimal at den nesten ikke fortjener navnet. Det er farligere å kjøre bil. Flere drukner i do eller badekar, som Hammerlin sier.

Mistenkeliggjøring av de som stiller kritiske spørsmål ved islam og muslimer: sørg for å kjøre frem noen ekstreme slik at det rammer legitim kritikk.

Spill på skyldfølelse: Bruk argumentet om fare for generalisering, og «skjær ikke alle over en kam». Det begynner å bli tynnslitt, men med kontroll over mediene kan det fortsatt benyttes.

Kjør frem positive honnørord som personvern for å ramme og stanse forslag om metoder og fullmakter som kan gi politiet mulighet for å gripe inn før hendelsen.

Reduser spørsmålet til enkeltpersoner, det er den andre siden av «skjær ikke alle over en kam»: det gjelder bare enkeltpersoner. De er blitt syke eller gale. Reduser jihadismen til galskap, eller kriminalitet.

Et annet hovedspor:

Kan det skyldes Vestens politikk, både i muslimske land (Afghanistan, Irak), eller Guantanamo, eller utstøtelsen og utenforskapet muslimer opplever i Vesten? Forrådet av saker er uuttømmelig. Det er alltid en grunn til at muslimer blir ofre. At man her selv begir seg inn på generaliseringer og anvender årsakskjeder man i andre sammenhenger avviser, glemmes.

Argumentene rommer så mange selvmotsigelser at de til slutt segner under sin egen vekt. Men de bidrar til frustrasjon og polarisering. Det som utad fremstilles som et bidrag til konfliktløsning, er i virkeligheten det motsatte.