Det er 7 mars 1933. Statsoperaen i Dresden øver. Verdis Rigoletto, med den anerkjente Fritz Busch som dirigent. Se som det svinger.

Plutselig slår dørene opp. Brunskjorter. Seksti mann. Busch blunker. Hva er dette? Støvler smeller mot parketten idet de unge nazistene baner seg vei inn i salen. ”Ut med Busch” roper de. Busch skvetter til. Han forsøker å konsentrere seg om arbeidet. Brunskjortene setter sin vilje mot hans. De unge mennene er hengivne, de tror på sin sak. ”Ut med Busch” tordner de. Busch vet veldig godt hva dette er for en gjeng. Han har sett de knuste vinduene, han har hørt historiene, han vet at de har myndighetene i ryggen, han vet at han er identifisert som en fiende. Og Busch vet at han står alene. Til slutt klarer ikke nervene hans mer. Busch snur på hælen. Han forlater lokalet. Stormtroppene jubler. De har seiret. Ut med Busch.

Myndighetenes reaksjon på hendelsen er rask og skarp. Busch har feilet i å holde orden i sitt eget hus. Han har dessuten oppvist slett moral ved å forlate sin post! Konsekvensen av slik atferd må være avskjedigelse. Busch forlater til slutt Tyskland. Han reiser til Argentina. Han er drevet ut og vekk.

Det er en enkel mekanisme vi ser utspille seg i tilfellet Busch. Vi ser en stimulus presenteres, og at denne stimulus forårsaker en reaksjon. Vi ser dette i to omganger. Stimuli 1: Stormtroppene invaderer operaen. Reaksjon 1: Busch forlater operaen. Stimuli 2: Myndighetene bruker reaksjon 1 som et påskudd for å gi Busch sparken. Reaksjon 2: Busch reiser til Argentina. Myndighetene har initiativet, det er de som presenterer stimuliene. Busch er defensiv, men hans defensive manøver brukes mot ham. Han drives ut og vekk.

Mekanismen vi ser utspille seg i tilfellet Busch overlevde nazismens fall. Den vil overleve samfunnsformen vi har i dag. Den vil overleve atombomben. Den er evig. Vi ser myndighetene benytte seg av den i dagens Norge.

Den Israelske ambassaden ligger i Parkveien 25, like bak slottet. Dette er en prima adresse. Det finnes ikke mer fornem beliggenhet, ikke så sentralt.

Ambassaden utsettes ofte for demonstrasjoner. Demonstrantene roper ”Steng ambassaden” og ”Boikott Israel”. De vil ha Israel ut og vekk. Israelske institusjoner er i tillegg utsatt for en betydelig terrortrussel, i Norge som alle andre steder. Ambassaden setter derfor opp et gjerde. For å beskytte sine ansatte.

Myndighetenes reaksjon er skarp. Ambassaden forårsaker ordensforstyrrelse. Gjerdet som ambassaden har satt opp som vern mot disse ordensforstyrrelsene skjemmer dessuten hele gaten. Dette er fullstendig utakseptabelt. Konsekvensen må nødvendigvis være at ambassaden finner seg andre lokaler. Israel må ut og vekk fra den fornemme adressen i Parkveien innen 2015. En av journalistene som dekker saken for Aftenposten er Lars Akerhaug, en forhenværende leder i Palestinakomiteen. En politiker fra Arbeiderpartiet står frem i pressen og sier at hun håper at ambassaden flytter innen fristens utløp. Denne politikeren er yndlingen til AUF, en ungdomsorganisasjon hvis tre siste ledere har krevd boikott av Israel.

Vi ser her den samme mekanismen som i tilfellet Busch. En stimulus presenteres, og denne stimuli forårsaker en reaksjon. Vi ser dette i to omganger. Stimuli 1: Demonstrantene skaper ordensforstyrrelser utenfor ambassaden. Reaksjon 1: Ambassaden setter opp et gjerde. Stimuli 2: Myndighetene bruker reaksjon 1 som et påskudd for å kreve at ambassaden flytter. Reaksjon 2: Den Israelske ambassaden må seg som om etter en mindre sentral, mindre attraktiv plassering. Myndighetene har initiativet, det er de som presenterer stimuliene. Israels ambassade er defensiv, men dens defensive manøver brukes mot den. Israel drives ut og vekk.

Mekanismen er enkel. Den er virkningsfull. Den er lett å kjenne igjen. Utlandet har fått øye på den. Både Israelsk UD og USAs senator Sam Brownback har protestert mot propagandakrigen som føres av Norges etablissement. Her til lands er det få som ser annet enn isolerte hendelser. Våre journalister kan alltid finne en forklaring på hvorfor de ikke er nyhetsverdige. Våre intellektuelle kan alltid feie dem under teppet. Er det nå noe å gjøre et nummer av, denne isolerte hendelsen? Betyr det virkelig så mye, om en ambassade må flytte? Ambassader flytter da hele tiden. Og dessuten skjemmer gjerdet hele nabolaget.

Den som er villig til å løfte blikket ser at dette dreier seg om mer enn isolerte hendelser. Det handler ikke om Fritz Busch som individ. Tysklands lykke var aldri avhengig av denne ene, lille mannen. På samme måte handler dette ikke om den Israelske ambassaden. Norges lykke avhenger ikke av hvorvidt den Israelske ambassaden ligger her eller der.

Dette handler om mønstret som åpenbarer seg når vi ser hendelser i sammenheng. Det handler om dialektikken mellom politikk og propaganda. Det handler om at vår rødgrønne regjering nyttegjør seg av rødbrune mekanismer. Det handler om Norge.

Det handler om deg og meg.