Kommentar

Den 14. februar 1940 kom det tyske militære støtteskipet «Altmark» inn i norsk territorialfarvann utenfor kysten av Trøndelag. England og Tyskland var allerede i krig, mens Norge fortsatt var nøytralt, og det tyske skipet var på vei hjem med tre hundre britiske krigsfanger ombord.

Den 15. februar ble «Altmark» inspisert av norske offiserer. De undersøkte skipet overfladisk, tok tyskernes ord for at det kun var ute i kommersielt ærend, og eskorterte det videre sørover med torpedobåter.

Etter å ha blitt oppdaget av et britisk fly ble «Altmark» den 16. februar avskåret av den britiske jageren «HMS Cossack» utenfor kysten av Rogaland. Det tyske støtteskipet søkte tilflukt i Jøssingfjorden. Om natten tok britene seg inn i fjorden til protester fra en norsk torpedobåt, bordet skipet, befridde fangene etter en kamp som kostet seks tyskere livet, og dro like etter ut av norsk sjøterritorium..

Den norske reaksjonen på Altmark-affæren var sinne over at landets nøytralitet var blitt krenket, og fortvilelse over å ha fått den europeiske krigen inn på livet.

Hvilken side Norge kom til å stå på under krigen ble ikke klart før tyskernes invasjon den 9. april. Selv ikke da en polsk ubåt dagen før invasjonen senket et tysk troppetransportskip på vei til Norge, forstod norske myndigheter hva tyskerne hadde i sinne, og indignasjonen ble samme dag rettet mot britenes minelegging av norske havner. Ikke lenge etterpå søkte de samme myndighetene tilflukt i London.

————–

Spol frem til 2010. Norge er ikke lenger en nøytral stat. Vi er medlem av alliansen NATO, som ledes av USA.

Et av landene som har dårligst relasjoner til vår hovedallierte er den islamske staten Iran, et land hvor man etter Khomeinis revolusjon i 1979 tok flere titalls amerikanere som gisler, og hvor folkemengder har ropt «Død over Amerika» i gatene tusenvis av ganger etterpå, et land som spiller en hovedrolle i den islamske offensiven mot den vestlige sivilisasjonen.

Som et ledd i denne lavintensitetskrigen, som riktignok også føres på slagmarken, men inntil videre først og fremst finner sted i sjelen, sender Iran predikanter til Norge for å klargjøre muslimske fundamentalister ideologisk til terrorhandlinger mot Vesten. Og som et mottrekk mot den islamske terroren driver USA overvåkning på norsk jord.

Igjen er vi vitne til den totale mangelen på dømmekraft som kjennetegnet norske myndigheter i 1940. Indignasjonen rettes mot USA, landet som garanterer vår sikkerhet. Og den åndelige krigshandlingen begått av Iran behandles tilsynelatende med samme mangel på grundighet og årvåkenhet som de norske offiserene viste under inspeksjonen av «Altmark» den 15. februar 1940.

Vestlig politi og etterretning har avverget flere terrorangrep, slik den polske ubåten stanset noen av de tyske invasjonstroppene den 8. april 1940, men likevel insisterer norske myndigheter på at staten som fremfor noen sponser terrorister skal behandles på lik linje med staten som fremfor noen står opp for Vestens frihet, dvs. i praksis behandler de terrorsponsoren bedre enn terrorbekjemperen, gitt at førstnevnte ikke er i påtalemyndighetens søkelys, og i pressen er det den allierte som får gjennomgå mens forbryterstaten går fri.

Det finnes ord for sånt, men de egner seg ikke til offentliggjøring.