Gjesteskribent

På nittitallet dreide kulturkrigene seg om Gud, våpen og homofile. Tilhengerne av mer statsmakt har nå gapt over enda mer, og staten selv er nå en fjerde front i kulturkrigen, hvor det utkjempes et slag av det mest fundamentale slaget. Er USA en republikk hvor regjeringen har begrenset makt og i utgangspunktet er tilhenger av individets frihet? Eller er det akkurat som alle andre vestlige land, hvor en permanent politisk klasse vet hva som er best for sine undersåtter? Pat Cadell, en demokrat og tidligere Carter-rådgiver som arbeider med opinionsundersøkelser, reduserte problemstillingen til ett enkelt spørsmål da han i løpet av sommeren forsøkte å måle den offentlige misnøyen:

Hvem er suverenen? Folket eller den politiske klassen?

Hvorpå den politiske klassen svarer ved å parafrasere Barbra Streisand:

Folket? Folket? Hvem trenger folket?

I California kan folket vedta et forslag i en folkeavstemning, men én enkelt aktivistisk dommer kan underkjenne beslutningen deres. I Arizona stemmer folkets representanter for å godkjenne folkets lover, men en lettpåvirkelig dommer slår dem til jorden på Washingtons befaling. Det er utvilsomt bare et tidsspørsmål når en eller annen føderal dommer finner grunnloven grunnlovsstridig. Det er aldri en god idé å gi inntrykk av at folket ikke kan holde sine ledere i tømme med demokratiske midler, slik den politiske klassen nå konsekvent gjør. Som Pat Cadell påpeker er det en «pre-revolusjonær» logikk ved dette.

Det dommer Bolton i Arizona og dommer Walker i California har til felles med ordfører Bloombergs bemerkninger om motstanden mot Ground Zero-moskeen, er forakt for folket. Begrunnelsen for å sette folkeviljen til side i alle tre sakene, er at det suverene folket er trangsynt. I Arizona er de xenofobe. I California er de homofobe. I New York er de islamofobe. Folkesuverenitet kan være fint i teorien, men ikke når folk så åpenbart har behov for «omskolering» av sine overordnede. I London har transportetaten en byråkrat hvis tittel oppsummerer våre lederes generelle holdning til oss: «Head of Behavior Change», eller «adferdsendringssjef».

Kanskje omskoleringleire vil virke, sånn at californiere og newyorkere vil reagere med et skuldertrekk på homofilt ekteskap og minareter over Ground Zero, og avstå fra å gå på barrikadene. Men det er vanskeligere å be folk fra Arizona om å leve med oppløsningen av landegrensen. For opplyste, progressive mennesker langs de to kystene er «papirløse innvandrere» den usynlige tjenerklassen som klipper plenen mens du er på jobb og vasker kontoret mens du er hjemme. TV-kjendis Joy Behar gav et bortimot parodisk eksempel her om dagen, da hun harselerte med Sharron Angle, kandidat til senatet i Nevada, på grunn av hennes syn på ulovlig innvandring: «Jeg skulle gjerne sett henne kjøre denne valgkampplakaten i South Bronx,» sa frøken Behar. «Kom hit, din hurpe! Kom til New York og gjør det!»

Hurpa trenger ikke dra til New York. Sharron Angle og andre folk i Nevada bor i frontlinjen til USAs forvitrende suverenitet, der innvandring betyr noe mer enn bare å huske å gi tips til ryddegutten din fra Honduras. I grensestatene er ulovlig innvandring et spørsmål om liv eller død. «De av dere som aldri har bodd i en grenseby aner ikke hvordan det er,» skrev The Hyacinth Girl:

I større byer kan du unngå baksiden av den ulovlige innvandringens medalje, men i de små byene som ligger langs grensen mellom USA og Mexico, er den uunngåelig. Drap begått av narkotikakartellene er uhyre vanlige, og sjansen for at morderne blir tatt er nesten null, ettersom de bare skvetter tilbake over grensen før likene blir kalde… Livet var stort sett godt i den lille grensebyen hvor jeg bor – gode venner, gode familier, en følelse av solidaritet, en herlig kulturblanding, tilgang til det beste av ekte meksikansk mat på denne siden av grensen – men de mørke, uhyggelige sidene fantes også. Narkotikadrap, lett tilgang på narkotika av alle slag, og ekte, brutal, stygg vold. Skyting fra passerende biler, henrettelser, frykt…

Kom ikke her og fortell meg at det er rasisme å bare være tilhenger av lovlig innvandring. Det er lett å dømme for dere som bor nord for 33. breddegrad, men dere aner ikke hvordan det er å se stedet du kaller hjemmet ditt herjet av vold og narkotikamisbruk.

La oss tenke oss livet i et permanent fattigere USA, med permanent høyere arbeidsledighet og mindre sosial mobilitet, hvor enhver utsikt til forbedring av ens egen situasjon knuses under byrden av staten. Vil det bety mer eller mindre marihuana? Mer eller mindre kokain? Mens USAs kolossale stat fører den samme mislykkede «krigen mot narkotika» tiår etter tiår, står meksikanske karteller bak ca. 70 prosent av narkotikaen som kommer inn i USA. Hyppigheten av kidnappinger i Arizona er allerede nærmere nivået i Mexico enn f.eks. New England-statene eller Midtvesten. Vil disse tallene mest sannsynlig øke eller avta i et stadig mer mexicansk USA? I heldigste fall vil ikke San Diego fremstå som verre enn f.eks. Cancun, det populære feriestedet øst på den karibiske rivieraen, vanligvis betraktet som relativt langt unna åstedene for Mexicos narkotikakriger. Men selv i Cancun ble sjefen for byens anti-narkotikatropp – en av Mexicos høyest dekorerte militære helter – myrdet, og politisjefen ble i likhet med borgermesteren arrestert og siktet for for narkotikasmugling, det hele bare i løpet av et år. Vi vil snart få lese lignende historier om korrupsjon i massiv skala hos lokalmyndighetene i byer sør-vest i USA. (USA er allerede på vei nedover listen over de minst korrupte landene.) Lignende historier om moralsk fordervelse likeså: I 2010 ble likene av fire menn og to kvinner funnet i en hule i utkanten av Cancun. De var blitt torturert. Tre av dem hadde fått brystkassen flenget opp og hjertet revet ut. Mer enn 4000 amerikanske soldater døde i Irak mellom 2003 og 2010. Fra 2006 til 2010 døde nesten 25.000 meksikanere på grunn av narkotikarelatert vold. USA har ingen «exit strategi» i Mexico, men Mexico har en strategi for hurtig innsjekking i USA.

Det som skjer på sørgrensen er ødeleggelsen av USA. Og hvis en stat under beleiring ikke engang kan vedta de aller forsiktigste lover i selvforsvar, hvilke alternativer gjenstår? Samtidig med den føderale domstolens kjennelse vedrørende Arizona, erklærte Den internasjonale domstolen i Haag at provinsen Kosovos ensidige erklæring om uavhengighet fra Serbia to år tidligere «ikke brøt noen av folkerettens gjeldende regler». Enkelte europeiske løsrivelsesbevegelser i Spania og Belgia var svært fornøyde med kjennelsen. Russland og Kina gikk imot kjennelsen fordi de har urolige minoriteter – f.eks. muslimer i Kaukasus og uigurene i Xinjiang – og de akter å holde dem innenfor grensene sine. Som så ofte ellers brydde USA seg knapt om det. Hvis domstolens oppfatning hadde noen bredere relevans, var det relevant for utlendinger og ferdig med det. Men sett under ett reiser dommer Bolton og Haag-domstolen et interessant spørsmål: Hva holder USA ihop? Og vil landet fortsette å holde ihop?

I 2006 fløy den siste gjenværende ikke-serbiske republikken i Jugoslavia vekk fra buret, og sluttet seg til Kroatia, Makedonia, Bosnia … Hei, vent litt, er det ikke Bosnia-Hercegovina? Eller er Hercegovina også blitt oppdelt? Hvem bryr seg? Slovenia er uavhengig, det samme er Slovakia. Slavonia er det ikke, eller var i alle fall ikke det sist jeg sjekket. Men Montenegro er det, og Øst-Timor, Tadsjikistan også, og Usbekistan og enhver annen Pengelensistan herfra til Mongolia. Siden Berlinmurens fall er store land – Sovjetunionen, Jugoslavia, Indonesia – og ikke fullt så store land, som Tsjekkoslovakia, blitt mindre. Hvorfor skulle USA forbli noe unntak fra dette fenomenet? Særlig ettersom landet blir fattigere og mer statlig dominert.

Gjennom mesteparten av de siste hundre år har USAs byer, distrikter og delstater ubønnhørlig måttet avstå makt til hovedstaden. Vi er i ferd med å bli den ene Amerikas forente stat, til tross for at den sentrale statsmakten, i den grad den fungerer overhodet, fungerer best i små land med en befolkning som er homogen nok til å ha sterke nok felles interesser. I en fascinerende bok av Alberto Alesina og Enrico Spolaore, med tittelen The Size of Nations, gjør forfatterne oppmerksom på at blant verdens ti rikeste land er det bare fire som har befolkninger som er større enn én million: USA (300 millioner), Sveits (syv millioner), Norge (fire millioner) og Singapore (tre millioner). De hevder at små nasjoner har større sammenhengskraft og mindre behov for å bestikke etniske og regionale fraksjoner. USA har vært unntaket som bekrefter regelen, fordi det er en svært desentralisert føderasjon. Men som herrene Alesina og Spolaore sier: Hvis USA var like sentralstyrt som Frankrike, ville landet gå i oppløsning.

Den teorien blir nå testet daglig. USA kan ikke fortsette på denne måten og samtidig opprettholde sin territorielle integritet.

Mark Steyn: Campaign countdown: Sovereignty and territory

Oversatt av Christian Skaug