Kommentar

Thank God for Starbucks. Et lite stykke amerikansk mark, orden och reda. Tidligere var det hoteller som ga denne følelse av noe gjenkjennelig uansett hvor man var. Men de vanlige hotellene i London er overtatt av andre etnisiteter, man må opp i de høyere prisklasser for å kjenne de tykke veggene av komfort og uangripelighet.

På hotellet undertegnede skulle bo, med et europeisk navn, viste seg å være drevet av spansktalende. Ikke noe galt i det, men kommunikasjonen er preget av stor avstand. På dårlig engelsk: -Vi må låne kredittkortet Deres og ta et depositum på 50 pund for utsjekking. Non comprendre. Men hva kan man si? I det babelske tårn er det stor forvirring. Hvem er det man har med å gjøre? Use your imagination.

I Frantic av Roman Polanski blir to kofferter forbyttet og med fatale konsekvenser for kona til Harrison Ford. Hun faller ned i et hull, forsvinner, og Ford har store vansker med å gjøre seg forstått. Det franske personalet forstår ikke hva han snakker om, i dobbelt betydning. De er trygge i sin kultur, og merker ikke lukene i virkeligheten rundt dem, som man kan forsvinne i uten at noen merker det. En annen film med samme tema er «Taken» med Liam Neeson. Datteren drar på tur til Paris, og blir kidnappet av en albansk menneskehandlerliga og blir solgt til en arabisk sheik som bor i en flytende yacht på Seinen.

Selve bildet av europeiske metropoler som utflytende, med flere parallelle virkeligheter, som ukjent mark, og soner av lovløshet, er treffende. De nye borgerne av Europa har beholdt kontakten med sine opprinnelige land og kulturer. Europeerne har ikke noe å falle tilbake på, det er deres omgivelser som forandres til det ugjenkjennelige. Disse sidene ved globaliseringen er knapt problematisert, den psykologiske faktoren er sterk. Europeerne mister noe, det er deres mark som er playground. Men kan en kultur være playground?

Europeerne tør ikke beskrive denne nye planetariske virkeligheten av redsel for å si noe galt. I Norge blir rumenske kriminelle med skimmingutstyr sluppet ut, med utstyret i behold og erstatning for tid i varetekt og tapt arbeidsfortjeneste. Det er et psykologisk etterslep, en overrumpling: noen handler i det store rommet som globaliseringen skaper, tiltrukket av velstanden, og vi er passive, vi vil ha det gode livet, men det renner bort mellom hendene våre.

Denne usikkerheten er noe som begynner langt der ute: en avisartikkel forteller at bare 0,003 promille av alle besøkende til Storbritannia ifjor ble kontrollert. Døren står på vidt gap.

Før var Storbritannia et imperium, nå er imperiets hovedstad erobret innenfra. Av mange nasjonaliteter.

Et tegn på oppløsningen er at man med største selvfølgelighet snakker hjemlandets språk over hodet på landets innbyggere. Det er Det nye Europa. Man snakker ikke med, men til. I dette ligger en benektelse av en felles kultur, at vi befinner oss i Storbritannia, eller Norge. Noen få personer har tatt opp dette arrogante i å snakke fremmedspråk på arbeidsplassen eller skole, over hodet på de andre. På visse skoler i Danmark er det forbud mot å snakke fremmedspråk i skolegården.

Mennesker gjenkjenner orden. I strøket hvor jeg bor oppe ved Paddington station er det sjuskete, ikke direkte skittent, men shabby. Husene har sett sine beste dager. Det kryr av hoteller i gamle herskapshus. Det er ikke noe galt i det, men hvorfor må det være shabby?

Er det den tredje verden som kommer til Europa? Borgeren i meg reagerer på sloppyness. Det er et tegn på forfall.
Sloppyness viser at ingen er in charge. Der det skulle være en strukturerende kraft er det et vakuum, og noe av spensten går ut av gatebildet. Som Dominique Moisi skriver i Herald Tribune om Frankrike: det er et sted man er, ikke arbeider eller blir noe. Det samme kunne man si om Norge: vi er mer opptatt av pensjonsalderen og det gode liv. Det er et forfallstegn. I babbelet i London er det mennesker utenfra som har vilje og evner til å skape seg en fremtid, ved hard jobbing. Men de trenger en frame, et rammeverk. De dyktige vil dra hvis strukturen bryter sammen.

Nå er noe ved å endres: Cameron kutter 425.000 offentlig ansatte. I London kuttes boligstøtte, og 80.000 må kanskje flytte fra sine hjem. skriver avisene. Borgermester Ben Johnson snakker om etnisk rensing a la Kosovo. En hype. Men glory days are over. Flyavgiftene settes opp med 50 % på lange ruter, hvilket betyr at det er slutt på den årlige familie-holiday. Prisen vil øke med 275 pund for en familie.

I den motsatte ende flytter den nye utenriksavdelingen til EU inn i en ny bygning til en årlig leie på 100 milioner kroner i året. EU har 6.000 diplomater, og budsjettet er på noen milliarder. EU-parlamentet ønsket å øke budsjettet med nærmere 6 prosent i en tid da medlemslandene må stramme inn så det svir.

Hvordan kan «senteret» holde, hvis det ikke finnes noe senter?