Sakset/Fra hofta

Av Arthur Dent

Sist helg tok jeg danskebåten til København. Kongens by har alltid mye å by på, også når det gjelder «integrering».
Etter en god morgenmad spredte reisefølget seg for alle vinder; noen valgte Operaen, andre Louisiana. Selv valgte jeg å ta med meg Weekendavisen til en irakisk frisør i Istedgade, der han driver en salong som også utfører god, gammeldags barbering (fantastisk behagelig). Det er lørdag, Ramadan og kø utenfor av unge menn. Også lokalet er fullt, noen få dansk-danske, resten arabere. Som eldre og langhåret begunstiger sjefen meg med en ledig venteplass bak inngangsdøren. Åtte-ti klippere, alle i sandaler, og alle arabere, er i full aktivitet og barbermaskinene summer. Barbermaskiner? Ja, for alle som én skal kundene snaues, dvs. noen lar det være igjen en liten stripe eller topp, her og der.

Midt i lokalet sitter en liten gutt på 2-3 år i en barnestol og hylskriker med smokken i munnen og lekebilene i fanget. Han liker tydeligvis ikke å bli snauet. Far, eller hvem han nå var, mannen med bulende muskler som følger gutten, prøver å roe den unge krigeren (alt dette på arabisk):
– Hysj, ikke skrik!
– Vent, se her!
Mannen drar frem sin mobil, siste type android, og sier:
– Se her, vil du skyte litt med pistolen på telefonen min?
Gråten stilner litt, og barberen få bedre kår.
– Ja, du skal få skyte med pistolen, du. Eller vil du kanskje heller skyte Kalash i dag?
Gutten griper ivrig etter telefonen, slutter helt med gråten, og begynner umiddelbart å fyre løs med pistolen. Han er så liten at han nok ikke bekymrer seg så mye for hva han treffer, men skyte, det vil og kan han.
Barberen ved siden av spør mannen om hvilket merke det er, ikke telefonen, men pistolen.
– Er det en amerikansk en, eller?
– Nei, det er en Beretta, italiensk!
– Å den ja, svarer barberen med kjennermine, og holder opp speilet for sin nysnauede kunde.

Smågutten blir etterhvert nesten like snau. Bare en liten, millimeter høy, sort runding blir satt igjen på toppen av issen. Da han blir heist opp av stolen, ser jeg at han har tisset på seg. Men skyte kunne han!

Så ble det min tur, og sjefen fikk brukt saksen en sjelden gang – kniv-barberingen tok en annen unggutt seg av. Først etter jeg hadde betalt mine 200 danske (det skulle egentlig ha vært 180, men jeg protesterte ikke da irakeren – på dansk – foreslo at det var greit), og jeg hadde benket meg med en liten øl og en snaps fikk jeg tid til å lese avisen.

Der fant jeg en helsides artikkel om Kirsten Heisig (se også denne artikkelen av Nina), hvor det blant annet står følgende:
Dommer Heisig fortæller om en voldtægtsmand, der i retten udtalte: «Jeg ville ikke have gjort det, hvis det var i Libanon, for så havde jeg fået pikken skåret af.»

Ja, av den lokale barberer, kanskje, tenker jeg.