Sakset/Fra hofta

Gode nordmenn var så glade, de lo og gråt i seiersrusen – de danset i gatene. Dette er min mors skildring av maidagene 1945. Hun fortalte oss ofte om disse gledesdagene hun husket så godt, sin unge alder til tross. Jeg tenkte på min mors beskrivelser da jeg leste en artikkel fra våren 1968 om da Israel og jødene befridde Jerusalem i Seksdagerskrigen. Det er sjelden man i Norge leser historier fra begivenhetene i Jerusalem i 1967. I nitten år hadde Jordan okkupert Judea og Samaria (Vestbredden) og Jerusalems gamle bydel med Klagemuren og Tempelplassen.

Juni-solen varmet fra en nesten skyfri himmel, men det var det ingen som hadde tid til å tenke på i dag. Og det var heller ingen som festet seg særlig ved at man i det fjerne kunne høre drønn fra tungt skyts i kamp. Krigen var nemlig ennå ikke helt slutt i Midtøsten, ennå kjempet og falt unge menn, på begge sider av frontlinjene. I øst mot Jordan og Syria, og i sørvest mot Egypt. Under den blå himmelen tegnet jetfly hvite røykstriper som dannet underlige mønstre mot den blå bakgrunnen. Iblant kunne man også høre den skarpe knitringen av maskingevær.

Lille David og hans mor er med på begivenhetene denne dagen. Moren går i retning gamlebyen og David undres på om det er lov å gå dit moren fører dem?

-Ja, nå kan vi dra dit, nå er hele Jerusalem vår by igjen. Nå behøver vi ikke lenger hilse hverandre «Neste år i Jerusalem», nå er vi der, gutten min.

 

israel.six.dayswar

Mange presset seg fram til de kjente historiske stedene som i mange år hadde vært forbudt område for jødene. En enorm lettelse og glede utspant seg i Jerusalem da jødene igjen fikk tilgang til sine helligste steder.

Folk trykte hverandre i hendene, smilte, lo og gråt. Kjente og ukjente omfavnet hverandre, vinket og presset på for å komme til Tempelplassen og Klagemuren, jødenes største helligdom.

En liten, tettvokst mann med hvitt hår var også ved Klagemuren denne dagen.

Han sto nesten helt inntil muren. Det var tidligere statsminister og Israels store leder David Ben Gurion. Sterkt grepet utbrøt han: «Dette er den største dagen i mitt liv!» Og da han skulle forlate muren, grep noen av soldatene hendene til den gamle statsmannen og kysset dem.

Vi ikke-jøder mangler naturligvis enhver forutsetning for å forstå dybden av hva jødene følte denne dagen. Men den som har satt seg litt inn i jødenes lange lidelseshistorie og tatt nazismens raseteorier innover seg, vil likevel måtte fatte noe av følelsene som var i sving i disse junidagene i 1967. Nå var det slutt på at kun muslimer hadde tilgang til Gamlebyen i Jerusalem. Israel befridde Jerusalem, og gjorde ende på den jordanske okkupasjonen og annekteringen. Til denne dag har Israel sørget for at Jerusalem er åpen for både jøder, kristne og muslimer. Ikke rart folk danset, lo og gråt i gatene – akkurat slik vi gjorde våren 1945.

 

Sitatene er fra «Endelig – i år i Jerusalem!», «Familien», nr 7/8, 1968