Christian Skaug Agnes Bolsø og Jørgen Lorentzen ble til dels latterliggjort for sine opptredener i «Hjernevask». Er det uttrykk for moteskifte eller paradigmeskifte, spør Morgenbladets kulturredaktør Lena Lindgren.
Agnes Bolsøs nye bok Folk flest er skeive, med et eget bonusspor om «Eia-prosessen», er et eksempel på at postmodernismen er død som en sild. Boken kom forrige uke; det var minst fem år for sent. Hadde Bolsø vært raskere ute, ville hun fått ros for nyskapende teoriproduksjon. Nå vekker Bolsøs fremstilling «medynk» hos Aftenpostens anmelder, som også mener den ikke er «verdig en god samfunnsforsker». Dagsavisens anmelder peker på «hvor mye ull det er i den nokså spesielle teoriretningen queer». Nylig slo sosiolog Kjetil Rolness fast at ordet kjønnsforskning er «en vits».
Det er riktig at noe postmoderne kjønnsforskning nærmer seg fri fantasi. Men det er også snodig at et tankesett – innenfor nokså like kritikermiljøer, våger jeg å påstå – opplever et så drastisk statusfall på så kort tid. Grunnen er nok at den borgerlige offentlighet fungerer etter samme dramaturgi som Robinson-ekspedisjonen. Nå skal kjønnsforskerne ut. Det betyr at noen andre har reddet skinnet sitt, og det er disse det handler om her.
Lindgren faller selv som offer for metoden hun kritiserer, tekstualisering og relativisering: hun vil selv ikke ta stilling. Hun har en artig oversikt over pionerene, formidlerne og kritikerne av postmodernismen, som utvilsomt har noe for seg: noen går foran og binder seg selv til masten, som Lorentzen og Bolsø.
Men når disse fremsto som latterlige på TV var det uttrykk for noe mer enn moteskifte. Virkeligheten er blitt hardere. Postmodernisme er en luksusfilosofi.
Lindgren drar en parallell mellom ML og de postmoderne pionerene, og her avslører hun en personlig eller filosofisk brist: at ML skulle gjort noe godt!
Hvem må og bør stå ansvarlig for alt man har skrevet og sagt? Ta forrige store generasjon, 68-erne. Også den hadde en fraksjon som gjorde overslag i en generell venstreradikal tid: ml-erne, som endte med å støtte morderiske regimer. Det er to ting som aldri nevnes når ml-erne med jevne mellomrom må ut på torget og skrifte sine synder. Det ene er at gruppen – i likhet med kjønnsforskerne – også gjorde noen gode gjerninger. Som å gi pengene sine til andre som trengte dem mer. Det andre er at ml-erne skapte en ekstremistisk vri på det som var en bred nasjonal bølge. Når ml-erne rituelt skal kjølhales av Bernt Hagtvet er det svært mange, som var i bevegelsens omland for 30 år siden, som velger å sitte stille.
Hvilke gode gjerninger var det ML’erne gjorde?
Det er pussig at Lindgren kan skrive noe så idealistisk og forskjønnende. Hun er presis i sin observasjon av postmodernismens politiske «fallout».
Postmodernismen har mange svakheter. Den er respektløs overfor virkelighetens problemer. Den er useriøs og uskolert når det kommer til realpolitikk. Fremfor alt er den ubrukelig når den kommer i posisjon, som den i for stor grad gjorde ved årtusenskiftet.
Retningens primære verktøy, dekonstruksjonen, egner seg til å avkle makt. I posisjon antar den selv totalitære trekk: det er en teori som vil være altforklarende og som fremmer «uvirkeliggjøring», en matrix som ikke gir muligheter for å endre samfunnet.
Lorentzen og Bolsø er ikke pionerer man flykter fra. Deres epigoner sitter innenfor maktstrukturene og omsetter teoriene i nye lover som kjønnsnøytral ekteskapslov og introduksjonshefter til lærere som dekonstruerer kjønn og familie. Dette er dagens tekst! Det later også til å være en kobling til relativisering av kulturer og dermed svekkelse av ytringsfriheten, som Lindgrens egen avis står som representant for.
Postmodernisme er fortsatt praktisk politikk.
