Tyrkias rolle i Mavi Marmara-saken er det mest betenkelige. Regeringen ser ut til å ha bestemt seg for å gjøre som mange andre arabiske regjeringer før dem: bruke den palestinske saken, innenrikspolitisk – for å mobilisere entusiasme og oppslutning, internasjonalt til å bli populær blant massene. Det siste har allerede skjedd, slik bildene fra Amman viser.

Når arabiske regimer ikke slenger seg på karusellen er det fordi det palestinske kortet ikke kan brukes helt som før. Risikofritt. Det har i dag også en risiko for makthaverne selv, og navnet er Hizbollah, Hamas, Iran og Det muslimske brorskap. Islamismen har forandret maktbalansen. I hendene på islamistene er det palestinske kortet et våpen som kan hisse opp folket og vende det mot regimene. Det våger ikke Hosni Mubarak og alle de andre autokratene.

De vet godt hvor potent det palestinske kortet er. De har selv brukt det i årtier.

De arabiske landene har derfor en stilltiende sympati med Israels isolering av Gaza, og Egypt deltar selv i den. Under krigen i Libanon i 2006 ønsket araberland at Israel skulle gjøre ferdig jobben. Det samme gjaldt Operation Cast lead i januar 2009: Denne brutale siden ved araberlandenes politikk blir sjelden trukket frem i norske medier, og hvis den blir det er det for å stemple det som svik.

Men hva ville skje om araberlandene skulle spille på lag med Det muslimske brorskap og Hamas? Det ville være å grave sin egen grav. Hvordan ville de samme medier stille seg til et islamistisk Egypt? Den problemstillingen ignorerer mediene.

Tyrkia har nå valgt å ta opp hansken og spiller det palestinske kortet. Israel forsøkte innstendig å overtale Tyrkia til å sende hjelpen gjennom Israel. Men Ankara vendte det døve øret til. Recep Tayyip Erdogan valgte konfrontasjonen.

Retorikken i ettertid har vært hysterisk. Erdogan snakket om et tyrkisk 9/11, og et historisk vendepunkt. «Ingenting blir det samme igjen», sier statsministeren som så sent som 20. mai bombet en rekke kurdiske landsbyer i Nord-Irak.

Den som hørte Erdogans tale i nasjonalforsamlingen tirsdag hørte en hysterisk tone. Erdogan appellerer til hysteriet, som han vet finnes i massene i spørsmålet om palestinere og Israel. Det er å leke med ilden.

Erdogan velger samme metode som president Mahmoud Ahmadinejad, som også har funnet ut at ingenting tenner massene som Israel. Det er samme taktikk: en blanding av kalkulert kynisme og overbevisning. Hvor det ene begynner og det andre slutter er vanskelig å si. Det er slik «Førere» har brukt det nasjonale kortet til alle tider. Denne gangen er det religiøst, og det gjør det langt farligere.

Erdogans engasjement går langt tilbake, helt siden Hamas overtok makten på Gaza i et voldelig kupp. Norge ved Jonas Gahr Støre var den første vestlige regjering som anerkjente den palestinske samlingsregjering. Internasjonal anerkjennelse uteble, og Hamas valgte i stedet å ta makten alene i et blodig kupp. Det har norske medier og politikere valgt ikke å understreke, til tross for at det ligger bak blokaden. Hamas hadde i utgangspunktet nektet å anerkjenne Israel, så grep de makten med vold.

Det offisielle Norge vil gjerne representere moralen. Da er slike utslag brysomme. De må retusjeres vekk. I stedet konsentrerer man seg om Israels bombing.

Andre stater trenger ikke late som.

The deterioration of Turkey’s relations with Israel dates back to its decision to support Hamas’s violent takeover of Gaza in 2007.
…..
It began with an official visit of the Hamas leadership in Turkey in February 2006, continued with Erdogan’s attack on President Shimon Peres at the 2009 Davos Conference, the downgrading of military cooperation between the two allied countries and a continuous diplomatic crisis.

The AKP and its leaders feel close to Hamas, at the expense of the Palestinian Authority. In January, under strong Turkish diplomatic pressure, Egypt permitted pro-Palestinian activists, mainly Turks, to enter the Gaza Strip through the Rafah border with a humanitarian aid convoy led by British parliamentarian George Galloway. The long standoff culminated in clashes at the border, the death of an Egyptian soldier and the expulsion from Egypt of most of the activists.

Statsministeren som langer ut etter Israel og snakker om statsterrorisme, mottok selv Sudans president Omar al-Bashir, etter at han var siktet for krigsforbrytelser i Darfur.

For ikke å snakke om Tyrkias nære og fjerne trøblete fortid, dvs. undertrykkelsen av kurdere og utryddelsen av armenerne.

Tyrkia har gradvis glidd unna Vesten og USA. Det at Tyrkia sa nei til å la amerikanske tropper angripe Irak fra nord, var et varsel om en kursomlegging. Det ble tolket som at Tyrkia ikke våget å provosere befolkningen eller den muslimske verden. Men sporene i ettertid viser at det lå mer i avgjørelsen.

Tyrkia har følt at USA har tråkket rundt i deres bakgård. Det liker svært dårlig at kurderne har fått en autonom stat i Nord-Irak, som gjør at de mister kontrollen over egne kurdere.

Det har vært en utfordring AKP og Erdogan ikke har villet finne seg i. De mobilisere følelsen av forurettelse, såret stolthet og overlegenhetsfølelse, og ser mulighetene østover.

Samtidig har islamiseringen av Tyrkia blitt tydeligere i AKPs andre regjeringsperiode.

As evidence of Turkey’s increasing religious fundamentalism, Efraim Inbar, the director of Bar-Ilan University’s BESA Center for Strategic Studies, quoting businessmen friends, notes that sipping a glass of raki (the Turkish equivalent of arak or ouzo) in public nowadays can hurt one’s chances of receiving a government contract. Pressure is growing to conform with Muslim mores.

Armenerne

Da utenrikskomiteen i Representantenes hus i mars vedtok å anerkjenne drapet på armenerne som folkemord, følte Tyrkia igjen seg sviktet. Tidligere har Israel-lobbyen overtalt Kongressen til ikke å provosere Tyrkia. Denne gang lot man være.

Tyrkia kunne unngått resolusjonen ved å legge mer vilje bak forhandlingene med Armenia. Men i stedte insisterte Erdogan på at Armenia måtte trekke sine soldater ut av Nagorno Karabakh-enklaven. Det var å gape for høyt.

Washington har sett tendensen: Ankara spiller et annet spill.

Det toppet seg da Tyrkia grep direkte inn i konflikten rundt Irans atomvåpenprogram, sammen med Brasil. Det var å tråkke inn på USAs enemerker og det ble ikke tatt nådig opp av Washington. Hillary Clinton viste sin irritasjon.

Når Clinton maner til varsomhet er det kanskje nettopp med tanke på Tyrkia: hva tenker Tyrkia på? I Midtøsten er det farlig å leke med ilden.

Israel/Palestina appellerer til et latent hysteri blant deler av den muslimske befolkningen. Erdogan vet godt hva han gjør når han trykker på disse knappene. Han blir øyeblikkelig omfavnet av den arabiske «gaten», slik Ahmadinejad er blitt det.

Den som tror at dette er et nobelt forsvar for palestinerne tar feil. Det har sterke likhetstrekk med pogromene mot jøder. Arabiske ledere vet det er farlig, men på et eller annet tidspunkt kan de selv bli nødt for å tute med ulvene. Det krever gatas parlament.

From friend to (almost certainly) foe

A turning point for Turkey

Tyrkias rolle i Mavi Marmara-saken er det mest betenkelige. Regeringen ser ut til å ha bestemt seg for å gjøre som mange andre arabiske regjeringer før dem: bruke den palestinske saken, innenrikspolitisk – for å mobilisere entusiasme og oppslutning, internasjonalt til å bli populær blant massene. Det siste har allerede skjedd, slik bildene fra Amman viser.

Når arabiske regimer ikke slenger seg på karusellen er det fordi det palestinske kortet ikke kan brukes helt som før. Risikofritt. Det har i dag også en risiko for makthaverne selv, og navnet er Hizbollah, Hamas, Iran og Det muslimske brorskap. Islamismen har forandret maktbalansen. I hendene på islamistene er det palestinske kortet et våpen som kan hisse opp folket og vende det mot regimene. Det våger ikke Hosni Mubarak og alle de andre autokratene.

De vet godt hvor potent det palestinske kortet er. De har selv brukt det i årtier.

De arabiske landene har derfor en stilltiende sympati med Israels isolering av Gaza, og Egypt deltar selv i den. Under krigen i Libanon i 2006 ønsket araberland at Israel skulle gjøre ferdig jobben. Det samme gjaldt Operation Cast lead i januar 2009: Denne brutale siden ved araberlandenes politikk blir sjelden trukket frem i norske medier, og hvis den blir det er det for å stemple det som svik.

Men hva ville skje om araberlandene skulle spille på lag med Det muslimske brorskap og Hamas? Det ville være å grave sin egen grav. Hvordan ville de samme medier stille seg til et islamistisk Egypt? Den problemstillingen ignorerer mediene.

Tyrkia har nå valgt å ta opp hansken og spiller det palestinske kortet. Israel forsøkte innstendig å overtale Tyrkia til å sende hjelpen gjennom Israel. Men Ankara vendte det døve øret til. Recep Tayyip Erdogan valgte konfrontasjonen.

Retorikken i ettertid har vært hysterisk. Erdogan snakket om et tyrkisk 9/11, og et historisk vendepunkt. «Ingenting blir det samme igjen», sier statsministeren som så sent som 20. mai bombet en rekke kurdiske landsbyer i Nord-Irak.

Den som hørte Erdogans tale i nasjonalforsamlingen tirsdag hørte en hysterisk tone. Erdogan appellerer til hysteriet, som han vet finnes i massene i spørsmålet om palestinere og Israel. Det er å leke med ilden.

Erdogan velger samme metode som president Mahmoud Ahmadinejad, som også har funnet ut at ingenting tenner massene som Israel. Det er samme taktikk: en blanding av kalkulert kynisme og overbevisning. Hvor det ene begynner og det andre slutter er vanskelig å si. Det er slik «Førere» har brukt det nasjonale kortet til alle tider. Denne gangen er det religiøst, og det gjør det langt farligere.

Erdogans engasjement går langt tilbake, helt siden Hamas overtok makten på Gaza i et voldelig kupp. Norge ved Jonas Gahr Støre var den første vestlige regjering som anerkjente den palestinske samlingsregjering. Internasjonal anerkjennelse uteble, og Hamas valgte i stedet å ta makten alene i et blodig kupp. Det har norske medier og politikere valgt ikke å understreke, til tross for at det ligger bak blokaden. Hamas hadde i utgangspunktet nektet å anerkjenne Israel, så grep de makten med vold.

Det offisielle Norge vil gjerne representere moralen. Da er slike utslag brysomme. De må retusjeres vekk. I stedet konsentrerer man seg om Israels bombing.

Andre stater trenger ikke late som.

The deterioration of Turkey’s relations with Israel dates back to its decision to support Hamas’s violent takeover of Gaza in 2007.
…..
It began with an official visit of the Hamas leadership in Turkey in February 2006, continued with Erdogan’s attack on President Shimon Peres at the 2009 Davos Conference, the downgrading of military cooperation between the two allied countries and a continuous diplomatic crisis.

The AKP and its leaders feel close to Hamas, at the expense of the Palestinian Authority. In January, under strong Turkish diplomatic pressure, Egypt permitted pro-Palestinian activists, mainly Turks, to enter the Gaza Strip through the Rafah border with a humanitarian aid convoy led by British parliamentarian George Galloway. The long standoff culminated in clashes at the border, the death of an Egyptian soldier and the expulsion from Egypt of most of the activists.

Statsministeren som langer ut etter Israel og snakker om statsterrorisme, mottok selv Sudans president Omar al-Bashir, etter at han var siktet for krigsforbrytelser i Darfur.

For ikke å snakke om Tyrkias nære og fjerne trøblete fortid, dvs. undertrykkelsen av kurdere og utryddelsen av armenerne.

Tyrkia har gradvis glidd unna Vesten og USA. Det at Tyrkia sa nei til å la amerikanske tropper angripe Irak fra nord, var et varsel om en kursomlegging. Det ble tolket som at Tyrkia ikke våget å provosere befolkningen eller den muslimske verden. Men sporene i ettertid viser at det lå mer i avgjørelsen.

Tyrkia har følt at USA har tråkket rundt i deres bakgård. Det liker svært dårlig at kurderne har fått en autonom stat i Nord-Irak, som gjør at de mister kontrollen over egne kurdere.

Det har vært en utfordring AKP og Erdogan ikke har villet finne seg i. De mobilisere følelsen av forurettelse, såret stolthet og overlegenhetsfølelse, og ser mulighetene østover.

Samtidig har islamiseringen av Tyrkia blitt tydeligere i AKPs andre regjeringsperiode.

As evidence of Turkey’s increasing religious fundamentalism, Efraim Inbar, the director of Bar-Ilan University’s BESA Center for Strategic Studies, quoting businessmen friends, notes that sipping a glass of raki (the Turkish equivalent of arak or ouzo) in public nowadays can hurt one’s chances of receiving a government contract. Pressure is growing to conform with Muslim mores.

Armenerne

Da utenrikskomiteen i Representantenes hus i mars vedtok å anerkjenne drapet på armenerne som folkemord, følte Tyrkia igjen seg sviktet. Tidligere har Israel-lobbyen overtalt Kongressen til ikke å provosere Tyrkia. Denne gang lot man være.

Tyrkia kunne unngått resolusjonen ved å legge mer vilje bak forhandlingene med Armenia. Men i stedte insisterte Erdogan på at Armenia måtte trekke sine soldater ut av Nagorno Karabakh-enklaven. Det var å gape for høyt.

Washington har sett tendensen: Ankara spiller et annet spill.

Det toppet seg da Tyrkia grep direkte inn i konflikten rundt Irans atomvåpenprogram, sammen med Brasil. Det var å tråkke inn på USAs enemerker og det ble ikke tatt nådig opp av Washington. Hillary Clinton viste sin irritasjon.

Når Clinton maner til varsomhet er det kanskje nettopp med tanke på Tyrkia: hva tenker Tyrkia på? I Midtøsten er det farlig å leke med ilden.

Israel/Palestina appellerer til et latent hysteri blant deler av den muslimske befolkningen. Erdogan vet godt hva han gjør når han trykker på disse knappene. Han blir øyeblikkelig omfavnet av den arabiske «gaten», slik Ahmadinejad er blitt det.

Den som tror at dette er et nobelt forsvar for palestinerne tar feil. Det har sterke likhetstrekk med pogromene mot jøder. Arabiske ledere vet det er farlig, men på et eller annet tidspunkt kan de selv bli nødt for å tute med ulvene. Det krever gatas parlament.

From friend to (almost certainly) foe

A turning point for Turkey