Nytt

Peter Kadhammar både intervjuer og kommenterer Lars Vilks og situasjonen han befinner seg i. Til tross for at de går til kantinen i Sveriges Radio, Skafferiet, og spiser sammen er det en ugjennomtrengelig vegg mellom dem. Kadhammer beskriver Vilks utenfra, som om han er et merkelig vesen, en unormal, en galning.

Han sammenligner ham med Raskolnikov som også har en øks og bruker den til å drepe en gammel kone for å kjenne hvordan det føles å drepe et menneske.

Hvordan man kan få assosiasjoner til Raskolnikov av Lars Vilks’ situasjon, sier noe om en journalist/kommentator som er disconnected fra virkeligheten. Kadhammar mener Vilks er lykkelig over det som skjer! Han mener Vilks trives med oppmerksomheten, selv om det betyr at noen står ham etter livet.

Vilks har bevisst gjort et stunt, han forsøker å følge opp, hindre at det havarerer. Hans eneste løsning er å fortsette spillet, for at publikum muligens kan forstå hva det handler om.

Provokasjonen er i dette tilfellet inne i hodet på seeren. Hva om han hadde kalt hunden sin for Muhammed, eller Jesus? Han valgte seg i stedet noen små miniatyrer.

Det er Vilks som lever i sin samtid. Kadhammar gjør det ikke.

Heller ikke det offisielle Sverige. Midt under lunsjen kommer sikkerhetsansvarlige på SR bort til bordet: Vilks må ikke være i det åpne landskapet, blant de andre medarbeiderne.

Provokationen lyckades. I går torde Lars Vilks ha varit den mest omtalade konstnären i västvärlden.

En producent kom till vårt bord och sa att den säkerhetsansvarige på Sveriges Radio bad Vilks att lämna serveringen. Han var välkommen in i huset, bakom de låsta dörrarna.

Her tipper det over. Vilks er i SR-huset for å gjøre et intervju, men SR tør ikke la ham spise i kantinen. De reglene kan ikke Vilks finne seg i. Han burde gått.


Vilks är lycklig