Sakset/Fra hofta

En av lærdommene etter Enron-skandalen i 2001, var at selskapers økonomiske ubehageligheter i lang tid kunne la seg kamuflere ved hjelp av regnskapsjuks og finansielle manøvre, hvilket førte til krav om at det i sterkere grad enn før måtte være en statlig oppgave å påse at rapporteringen ble bedre og mer gjennomsiktig. Men er det mulig å sikre seg mot at suverene stater selv begår de samme syndene?

The New York Times skrev for noen uker siden om hvordan Wall Street hjalp den greske regjeringen med å sminke landets gjeldssituasjon slik at den så bedre ut enn den i realiteten var. Hellas’ visestatsminister mer enn antyder at Italia har drevet med det samme, selv om det er vanskelig å vite hvor alvorlig man skal ta en mann som begynner å rippe opp i nazismen når han er en smule under press i en pinlig situasjon.

En rekke spørsmål melder seg: Hvor mange forgjeldede land har brukt derivater og lignende instrumenter på uansvarlig vis for å fremstå som mer finansielt solid enn de er i virkeligheten? Hvor store hull har de laget på denne måten? Og ville det være mulig for finansmarkedene, politikerne og opinionen å få innsyn i omfanget av slike transaksjoner, gjerne utført med instrumenter hvis kompleksitet de færreste forstår, før «the shit hits the fan»?

Langt fra all bruk av derivater fra regjeringers side er slik at de ikke tåler dagens lys, og ved flere anledninger har det vært offentlig tilgjengelig informasjon. Både Danmark og Sverige har benyttet derivater, og i fasen av eurosamarbeidet forut for sirkulasjonen av den nye fellesvalutaen, gjorde italienske regjeringer ledet av Prodi og D’Alema store finansielle operasjoner for å bringe statsbudsjettet i samsvar med stabilitetskravene, uten at gjelden så ut til å ha økt, en praksis som Eurostat ikke hadde noe å si på i sin tid.

Det er nærliggende å tenke seg at lyssky avtaler mellom regjeringer og store investeringsbanker skjer i dypeste hemmelighet, hvilket kan bety at opinionen ikke har noen anelse om hva som foregår. Men de som er involvert i finansielt styre og stell på høyt nivå, kan vanskelig unngå å tenke at det er noe som ikke stemmer. Skulle ikke whistleblowers kunne forhindre at dette pågår helt til elendigheten ikke lenger lar seg skjule?

Sannsynligheten for at så skjer er trolig mindre jo mer korrupt den politiske kulturen er i et land. At Hellas i egenskap av det mest korrupte landet i eurosamarbeidet har kunnet holde det skjult så lenge, kommer dessverre ikke som noen overraskelse. Om lignende saker har skjedd i stort omfang i Italia – som trolig inntar andreplassen på den lite ærerike rankingen – er det heller ikke egnet til å sjokkere, selv om sentralbanksjef Mario Draghi, som også har lederroller i Verdensbanken og Den europeiske sentralbanken og alltid har nytt stor tillit internasjonalt, nylig forsikret at det ikke finnes skjeletter i skapet hva angår landets gjeld.