La det nye ordet for 2010 være konsekvens, både i betydningen resultat, ansvar og «straff». Konsekvens vil si at vi alle må stå til ansvar for våre handlinger. Vi kan ikke gjemme oss bak et pent ord som f.eks. personvern hvis det går ut over andre.

Jeg har tidligere definert en bestemt type fremherskende liberal tekning som en som lar andre betale prisen for ens friheter. Datalagringsdirektivet er et godt eksempel.

Det blåses til kamp mot direktivet over en lav sko. Det er blitt noe av en samlingssak. Kun Ap og Høyre står foreløpig bak et ja, og Høyres ja er betinget. Erna Solberg har stilt en rad spørsmål til regjeringen. Det mest sentrale er hvor lenge loggene vil bli oppbevart, et halvt eller to år. Høyres standpunkt vil avhenge av svarene. Men det brer seg en motstand i fylkeslagene mot direktivet. Man påstår at dette er et slag om Høyres sjel.

Fremskrittspartiet har utrolig nok tatt stilling mot direktivet. Det er vanskelig å forene dette med partiets tradisjonelle lov og orden-linje. Hvor skal politiet få verktøyene til å bekjempe den mest alvorlige kriminaliteten og den politiske terroren?

Her stanser vi opp et øyeblikk. Også blant mennesker som ellers bekjenner seg til Frp og høyresiden i blogosfæren, er det motstand mot Big Brother, symbolisert ved datalagringsdirektivet og FRA-loven i Sverige. Men ingen av dem har noe svar på hvordan politiet skal kunne løse sine oppgaver. Man dyrker forestillingen om en allmektig stat og hyller personvernet som en verdi i seg selv.

Hvordan fungerer dagens personvern i praksis?

VG hadde 20. desember en reportasje om politiets arbeid for å etterforske pedofile på nett med utgangspunkt i Bodø-saken, der en 35-åring mistenkes for en rekke grove overgrep mot mindreårige gutter. Etter hvert penses artikkelen inn på dagens lovverk (Stamnes og Bruusgaard er to fra Kripos som etterforsker Bodø-saken):

Når du leser denne saken er det to uker siden alle sporene Bodø-mannen la fra seg på internett, ble slettet.
Datatilsynet krever at informasjon om nettrafikk ikke skal lagres mer enn tre uker. EUs datalagringsdirektiv foreslår at data skal lagres i minst seks måneder, noe som har vært heftig debattert i rettsmiljøer. De frykter «Storebror». Stamnes og Bruusgaard ser det annerledes.
– Vi er opptatt av å følge det regelverket som gis. Men det er helt klart at det har konsekvenser for etterforskningen av slike saker når informasjonen slettes etter tre uker, sier politiinspektør Bruusgaard.
– Vi kan spore overgripere via IP-adressene de bruker, men når de slettes etter tre uker, blir det umulig for oss, sier Stamnes, og tar oss med til naborommet. På et bord ligger bunker på bunker med saker som er lagt vekk fordi de ikke har nok informasjon til å finne overgriperne.
– Den siste saken vi fikk, gjaldt en mann i Norge som skal ha lastet opp 6234 filmer av seksuelle overgrep, innen et pedofilt nettverk. Ham får vi ikke identifisert, fordi dette skjedde i septemnber i år, sier Stamnes.

Journalist Håkon F. Høydahl berører en tematikk som roper på oppfølging. Vi får vite at tilfeller som Bodø-mannen går fri fordi filene slettes etter tre uker. Ville det ikke vært naturlig å spørre Datatilsynets profilerte og meningssterke direktør Georg Apenes om han er komfortabel med denne situasjonen?

Eller handler dette om meninger som deles av de fleste innen det meningsbærende segmentet i Norge? Er det derfor Apenes ikke blir stilt til veggs?

Personvern er et ja-ord i deres univers. Kontroll er et fy-ord. Men hva hvis det er rettighetene som innebærer overgrep? Den sammenhengen tydeliggjøres bare indirekte. De gode får være i fred selv om de har mange saker på samvittigheten.

At dette ikke bare gjelder Apenes og Datatilsynet, men store deler av medieeliten og opinionsdannerne, synliggjør VG i et annet oppsiktsvekkende avsnitt. Det er forsker Elisabeth Staksrud ved Universitet i Oslo som uttaler seg:

Staksrud er kritisk til norske nettsteders håndtering av overgrepsproblemet.
– For et år siden signerte de største europeiske nettstedene under syv prinsipper, som nettstedene skal følge for å gi barn opplæring og lage mekanismer på nettstedet for å hindre misbruk. Ingen norske nettsteder har signert denne avtalen. Hvorfor ikke?

Hvis det hadde vært andre samfunnsgrupper som hadde befunnet seg i en tilsvarende konflikt, ville mediene ubønnhørlig satt flomlyset på og avkrevd dem et svar. Næringslivet, bønder, oppdrettere ville aldri sluppet så lett unna. Men her er det bukken og havresekken. Medieeliten har en oppfatning av personvern som sin frihet til å gjøre hva de vil. Konsekvensanalysen som benyttes på alle andre områder, gjelder ikke her. Friheten til å surfe og kommunisere uten kontroll er blitt en av elitens viktigste saker. Det handler selvsagt om makt og identitet. Bak friheten ligger kynismen: Man er villig til å ofre noen barn. Man er også villig til å ta organisert kriminalitet og terroraksjoner med på kjøpet. De samme medier som er mot all kontroll, er nådeløse i sin kritikk av politiet den dagen noe alvorlig inntreffer. Mediene er blitt en type gratispassasjerer på fellesskapets bekostning. Det er deres oppgave å belyse konsekvensene av dagens lovverk.

Sympati for Pirate Bay, personvern, motstand mot datalagringsdirektivet og FRA-loven symboliserer en arrogant liberalitet som egentlig ikke har noe med liberalitet å gjøre. Det er arroganse, overmot, egoisme – frihet på andres bekostning. Den konsekvensen bør komme klart frem, så disse menneskene ihvertfall ikke kan pusse sitt blanke selvbilde.