Kommentar

Motstanderne av Datalagringsdirektivet, DLD, kan mønstre en imponerende styrke, fra Fremskrittspartiet til ytterste venstre, og med det faglige Datatilsynet i ryggen. Til uken skal Civita presentere boken Til forsvar for personvernet, et samarbeid mellom Civita og Datatilsynet.

Hvis panelet på presentasjonen er representatativt, så er det en bok med kun ett perspektiv. Her er bare motstandere: Direktør i Datatilsynet Georg Apenes, riksdagsrepresentant Camilla Lindberg (fp), tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund og redaktør John Olav Egeland.

Det er bemerkelsesverdig at venstresiden og høyresiden finner hverandre i «forsvaret» av personvern. Et ønske om forsvar for klassiske verdier møter venstresidens mistenkeliggjøring av Makten og frykten for Storebror og Sikkerhetsstaten.

Men det er en skjør allianse. Den største overraskelsen er Fremskrittspartiet. Det er vanskelig å forene partiets lov og orden-linje med nei til DLD. Kravene om større kontroll lyder hule når man nekter politiet nødvendige verktøy som resten av Europa vil innføre. Den ideologiske kompromitteringen er betydelig. Terror og organisert kriminalitet burde være kjernesaker for Frp.

Faneflukten lar Arbeiderpartiet stå alene med ansvaret. Høyre er i tvil, med betydelig motstand nedover i rekkene. Resultatet er at Arbeiderpartiet skyr debatter som pesten. De tør mao ikke forsvare sine standpunkt. Inntrykket av et parti som ikke vet hva det mener, oppstår.

Hvilke signal sender det til etatene som skal forsvare samfunnets interesser?

Nei-til-Eu-seminar

Nei til EU arrangerte sist fredag seminar om Datalagringsdirektivet. Hovedinnleder var Jon Wessel-Aas, medlem av Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling. Wessel-Aas er også advokat i NRK, hvor han særlig arbeider med ytringsfrihet, personvern og medierett.

Man spisser derfor ører når en såpass sentralt plassert person skal uttale seg om Datalagringsdirektivet. Hva er hans rationale, hans premisser, for å gå imot?

Wessel-Aas viste seg å være en museumsvokter for 68’ernes myter om den farlige, upålitelige staten og Makten, som i ikraft av sin iboende natur ønsker mer makt, mer kontroll og stadig større fullmakter.

Det var en karakteristikk han slynget mot representanten for politijuristene, Reidar Bruusgaard fra Kripos: – Politiet ønsker seg alltid mer makt, det er deres iboende natur.

Hvorpå Bruusgaard repliserte: – Jeg skulle ønske man ville diskutere ut fra samfunnets interesser. Politiet har fått et oppdrag fra samfunnet om å ivareta dets behov. Vi sier fra om hva vi trenger for å gjøre den jobben.

Mistenkeliggjøringen av politiet og alle statens organer som ivaretar sikkerhet, har vært venstresidens varemerke siden Lenin. Sikkerhet for hvem? Man mistenkeliggjør motivene, mens sosialismen hver gang den har kommet til makten har blitt en politistat.

Jon Wessel-Aas holdt hovedinnledningen. Klisjeene og mytene sto i kø. De er lett gjenkjennelige og de er gamle, for ikke å si utslitt. Men fremdeles er det dem sentrum-venstre bygger sin politikk på. Ja, disse mytene har nådd lenger ut enn noen gang og deles nå at det som kaller seg høyresiden.

Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling ble stiftet for to år siden, med høyesterettsdommer Ketil Lund som leder. ICJ har sammenfallende syn med StoppDLD, men ingen formell tilknytning. Båndene er likevel så tette at Wessel-Aas holdt hovedtalen da Stopp Datalagringsdirektivet ble stiftet i november i fjor: OM SKORPIONEN SOM IKKE KAN FORVENTES Å FORNEKTE SIN NATUR

Wessel-Aas hovedtese er at vi er vitne til et paradigmeskifte. DLD representerer et brudd, med sentrale prinsipper som presumptiv uskyld og proporsjonalitet. Det er prinsippene snudd på hodet: ingen skal mistenkes for noe uten grunn, og tiltak må stå i rimelig forhold til problemet. Her samler man høystakker i tilfelle det kan være en nål i dem, som det treffende formuleres.

Mens tidligere lover var opptatt av å beskytte borgeren, synes lovene nå å gjøre det motsatte: mistenkeliggjøre ham, og svekke eller frata ham rettigheter, hevdet Wessel-Aas.

Han presiserte at han var klar over at det var trafikk-data, og ikke innhold, som skulle lagres. Men hvilke garantier har man for at det ikke vil skje?

-De små skritt, sa Wessel-Aas. Det er en av 70-årenes fraser. Politistaten innføres krypende, skritt for skritt. Man merker ikke at friheten undergraves, for det skjer gradvis, og hver gang er det en god begrunnelse.

Denne klisjeen har mange andre konnotasjoner. Et annet er «skrivebordsmordere». Da det nye venstre våknet til liv på slutten av 50-tallet, oppsto forestillingen om at det gikk en rød linje fra Det tredje riket og fascismen til NATO og det militærindustrielle kompleks. Man kunne ikke stole på makthaverne.

Det er denne mistillit Wessel-Aas spiller på. Vi vet alle hva han har i bakhodet: Guantanamo, Patriotlovene og Abu Ghraib. Ferske spor som beviser at han ikke overdriver.

Wessel-Aas skuffer ikke. Han greier å knytte Hitlers unntakslover til Bush Patriotlover:

Her sammenligner Riksdagsbrannen i februar 1933 og 9/11. Begge dramatiske begivenheter som ble brukt som påskudd for unntakslover.

Hitler fikk opposisjonen med på å vedta fullmaktene som satte demokratiet til side, hevdet Wessel-Aas. Han må ha selv ha gjort dårlige studier av Weimar-republikken. På det tidspunkt var opposisjonen en skygge av seg selv. Sosialdemokratene var allerede sjaltet ut, dens ledere ble jaget og prylt. Katolske Zentrum og Det tyske folkepartiet ble truet til å stemme for.

I det hele tatt å sammenligne Hitlers statskupp med president Bush demokratisk vedtatte lover i Kongressen, vitner om usedvanlig dårlig dømmekraft – og kunnskaper.

Wessel-Aas fortalte eventyr.

Historien om unntakslovene har vært en kjærkommen fortelling helt siden påskeopprøret i 1958, som skapte SF.

For at denne historien skal fungere må taleren innta rollen som Den store beskyttende far som skremmer barna, for deretter å love å holde sine beskyttende vinger over dem.

Det er en måte å skape samhold på: Se, vi trues av en ytre fare.

Men denne fare er våre egne myndigheter. Hva med andre farer? Wessel-Aas nevnte dem ikke med ett ord. I stedet brukte han to eksempler som begge lød mer enn suspekte i mine ører:

DLD kan skremme yttergrupper fra å delta i den offentlige debatten. De er demokratiets gjeller, hvis jeg forsto ham riktig. Demokratiet trenger noe å bryne seg på. Det kan derfor miste en viktig asset hvis disse går under jorden. På meg fremkalte dette assosiasjoner i retning islamister og autonome, ingen av dem spesielt verneverdige.

Men det andre eksemplet var enda grellere:

Hvis en person arbeider for en sak, i form av penger eller tjenester, til noen eller noe som et eller annet sted i verden er knyttet til en organisasjon som står på FNs terrorliste, ja, så kan vedkommende risikerer å bli overvåket.

Dette syntes Wessel-Aas åpenbart var urimelig. – Alle kan vi bli dratt inn i noe, som han sa. Til det er det bare å si: med god grunn. Det er det vi har politiet til, og nettopp fordi individet i dag har så mange muligheter, må de kunne kontrolleres.

Men disse connections mener Wessel-Aas altså skal kunne foregå beskyttet av loven. Da blir alle forsøk på avverging vanskelig, for ikke å snakke om forebyggende.

Wessel-Aas gjorde en viktig distinksjon mellom rikets interesser og regjeringens. Britiske redaktører fikk et brev fra regjeringen hvor det sto at de skulle ligge unna korrespondansen mellom Bush og Blair, hvor de diskuterte bombing av Al Jazeera.

Når regjeringene påberoper seg rikets interesser, er det sine egne de mener.

Men hvordan skille på de to? Wessel-Aas bruke Daniel Ellsberg og Pentagonpapirene som eksempel. Han dvelte ikke ved at amerikansk presse har lært mye av Nixon, som de nå har av Bush: amerikanske medier har rullet opp ufattelig mye om Irak, Guantanamo, Patriotlovene, renditions, tortur, Patriotlover. Men som regel kaster de ikke ut vannet med badevannet, dvs. de er klar over at avsløringer kan ha konsekvenser.

Det er en annen holdning i Europa, der kritikken av myndighetene aldri kan bli skarp nok. Denne oppvask-manien har spredt seg til det parlamentariske system: det nedsettes kommisjoner som krever papirer utlevert som vil kompromittere en annen lands regjering. Det sier seg selv at dette får konsekvenser for samarbeidet. Men slike hensyn tar aldri den undersøkende journalistikken. Det ville aldri falle granskerne inn å tenke over at et feks. Mossad kunne finne på å stanse samarbeidet.

Dette samarbeidet er en uvurdelig del av vår egen sikkerhet. Selvsagt krever israelere eller amerikanere noe til gjengjeld: de vil ikke bli kompromittert.

Disse enkle, innlysende regler ser «de kritiske» som oftest helt bort fra.

Det er de samme menneskene som sier at sikkerhet er for viktig til å overlate til generaler eller politikere.

PST har, ifølge Wessel-Aas, fått vide fullmakter til å drive forebyggende virksomhet.

På ikke noe tidspunkt foretok han noen vurdering av terrorfaren. Hvordan skal man bekjempe mennesker som man ikke aner hvem er?

Dette hovedproblem ved det som kalles asymmetrisk krigføring, fremstiller Wessel-Aas og DLD-motstanderne som at myndighetene vil mistenkeliggjøre alle borgere. Det er et stykke populistisk retorikk av første klasse. Man ignorerer problemet man vil adressere, og mistenkeliggjør i stedet myndighetene. Denne argumentasjonen delegitimerer myndighetene som forsøker å svare på en alvorlig trussel mot hele samfunnet.

Politijurist Bruusgaard avviste at DLD var et så radikalt brudd som motstanderne hevdet. Det finnes allerede områder hvor myndighetene «overvåker» i betydningen registrerer alle transaksjoner, feks. kredittkortbruk. Der lagres alt, men ingen roper opp av den grunn, fordi man aksepterer begrunnelsen: for å kunne avsløre misbruk av kort, organisert kriminalitet, svarte penger, og svindel.

Det er dessuten ikke slik at det er politiet på den ene siden og personvernet til den enkelte på den andre. Ofte står personvern mot personvern, fremhevet Kjetil Haukaas fra Kripo og viste til en dom i Finland. Det var snakk om en overgrepssak, hvor strafferammen lå under det som skulle til for å pålegge utlevering av logger fra ISP-leverandøren. Men den Europeiske Menneskrettskonvensjonen forutsetter at myndighetene har verktøy til å forhindre overgrep mot barn. Finland ble derfor dømt.

Dette fikk Wessel-Aas til å utbryte at dette må være den eneste dommen som Haukaas har lest. Det er den slags tarvelige, nedlatende kommentarer man kan tillate seg hvis man føler man tilhører flertallet/har retten på sin side.

Bruusgaard sa Telenor eier 95 prosent av nettet i Norge. De lagrer av hensyn til fakturaer og feilmeldinger. Det kan ikke være kommersielle hensyn som skal bestemme om samfunnet skal ha tilgang til data som kan forebygge og oppklare alvorlige forbrytelser.

Små internettleverandører lagrer i svært korte tidsrom.

Hvordan skal vi feks. oppfylle barnekonvensjonen, spurte Haukaas.

Motstandernes argumentasjon hadde to ytterpunkter:

De fleste overgrepssaker foregår i hjemmet. Skal vi da utstyre hvert hjem med overvåkingskameraer? lød det ene.

DLD fanger ikke opp chattekanaler som MSN, epost over søkemotorer som Google, ei heller Skype. Utenlandske kriminelle kan lett omgå systemet, ble det hevdet, bla. fra Telenors Erlend Bjørtvedt.

Men når ble hull i loven et argument for å avskaffe loven?

Wessel-Aas hovedargument var forsvar av den liberale rettsstaten. Den avskaffer man ikke uten videre. Det lød heroisk.

– Det har en pris å ha rettsstatsprinsipper.

– Innfører vi politistaten blir det kanskje trygt, men det går ut over demokratiet, avsluttet Wessel-Aas.

Han syntes ikke å ha forstått at det liberale demokratiet er truet: av organisert kriminalitet, av illegal innvandring, at staten har plikt til å beskytte barn mot overgripere, og at samfunnet trues både av militant islam og av islamisme som ikke respekterer demokratiske verdier og rettigheter. I sum er dette formidable utfordringer. Nær sagt hver eneste uke avsløres det terrorkomplott og attentatplaner. Men for motstanderne av direktivet synes dette å være kriminalitet som kan bekjempes på vanlig måte.

Man må ha fulgt usedvanlig dårlig med i timen for å hevde et slikt standpunkt, eller være ideologisk belastet. Blikket er stivt festet på Sikkerhetsstaten. Man vil ikke se alle kreftene som undergraver rettstaten innenfra og utenfra.

Man gir et inntrykk av finalitet: av et nå eller aldri. Blir direktivet vedtatt er veien til helvete brolagt. Veien er staket ut.

Det er helt feil, fremholdt Bruusgaard. – Når er nok nok? Jeg tror ikke man kommer til et slikt punkt. Verden forandrer seg og denne debatten vil vi ha kontinuerlig.

Han reagerte på at man mener å sitte med fasit, og ikke en gang vil høre hva politiet mener.

– Hvis det er uinteressant hva politiet mener, da bryr man seg ikke om empiri.

Les også

-
-
-
-
-