Kommentar

Teknologirådet holdt en høring i Oslo mandag 3. hvor problemstillingen var om personvernet sakker etter den teknologiske utviklingen. Undertegnede ble bedt om å holde et innlegg. Jeg kom til at personvern-tanken idag er en feelgood-greie. Realiteten er at vi må innstille oss på såkalt universell sporbarhet. Tese: Personvern slik vi er vant til å tenke om det, lider ikke bare av etterslep, det er passé, utgått på dato. Forestillingene er ikke lenger aktuelle, fordi den verden de stammer fra har opphørt å eksistere.

Personvern i klassisk betydning opphører når det sirkulerer så mye informasjon om et vanlig menneske, at man kan finne ut nesten hva som helst, bare man er villig til å sette inn nok ressurser.

Myndighetene er i ferd med å samkjøre registrene, det er urasjonelt og ineffektivt å ha en forvaltning som må gjøre dette manuelt. Hensikten er aktverdig og til fellesskapets beste; å ta skattesnytere, trygdemisbrukere, kriminelle, falske innvandrere etc.

Kommersielle aktører kjøper og selger info om forbrukervaner. Nå kommer også forsikrings, og pensjonsordninger inn med et privat investeringselement, som gjør at også mer sensitiv informasjon, om f.eks. helse blir interessanat. Den nye biologien, med muligheter for å reparere kroppen for arvelige/kroniske sykdommer, vil reise helt nye problemstillinger om gener, bærere av disse, og hva denne informasjonen kan brukes til: kommersielt, kriminelt, medisinsk. Kriminalforfattere kan boltre seg.

Storbritannia har vedtatt å innføre biometriske ID-kort fra 2007, som også skal fungere som pass. USA innfører biometriske pass fra oktober neste år.

For å gripe an problemet, må man se det fra en helt annen synsvinkel enn før, hvis hensikten er å beskytte individet, hvilket er hva personvern til syvende og sist handler om.

I et åpent informasjonssystem er det ett prinsipp som må være nærmest «hellig»: identifisering. I gamle dager var det meget streng straff for å slå falsk mynt. Dette var regentens rett som han voktet nidkjært. Selv i dag straffes dette strengt. Det handler selvfølgelig om tillit. For å kunne handle måtte man kunne stole på at pengene var ekte, hva enten de var av sølv eller papir, eller de blir elektroniske..

Det samme prinsipp gjelder utveksling av informasjon i et moderne samfunn: vi må kunne vite hvem vi har med å gjøre.

I vårt samfunn er kunnskap blitt makt som aldri før. Personvern vil i dag si at man kan stole på at den man snakker med er den han utgir seg for, og at systemet er preget av transparens. Tillit og transparens er de to nøkkelordene for et moderne IKT-samfunn. Det motsatte vil være til fordel for krefter som ønsker å tilrane seg makt på fellesskapets bekostning.

Tillit går ikke bare på det nominelle; at man til enhver tid kan identifisere avsender, det går også på budskapet: at meldingen er det den utgir seg for å være. Børs- og finanssystemet er her et godt eksempel. Vi har i tidligere tider hørt om hvordan børser fungerte på tillit: store dealer, f.eks. diamantbørsen i Antwerpen, fungerte på tillit. Shippingbransjen likeså. Men så skjedde noe. Greed got in the way, som Dylan synger. Hurtigheten og tilgjengeligheten til elektronisk informasjon forandret spillets natur. Det inviterte til svindel og falskspill, når kontrollen var svak, og det var/er den. Svindelen ble så omfattende at den truet systemets eksistens. Når man ikke kunne stole på om tallene man baserte seg på var korrekte, gynget hele strukturen. Noen ble superrike, men det hjalp ikke. I USA rammet dette slitere som hadde investert til sin alderdom. De glemmer ikke så lett. En slik tillitssvikt kan lett få politiske konsekvenser. Når det snakkes om politikerforakt som noe som oppstår av seg selv, er kanskje ikke det helt korrekt….

Børs- og finanskrisen, som er mest kjent fra USA, men også gjelder Europa og Norge, er et kroneksempel på hva som kan skje når tillit og transparens brytes. Det hører også med til historien at det er én mann som har røsket opp i forholdene. Det er ikke SEC sentralt, men altså DA i New York, Elliot Spitzer. (I neste omgang står advokatene klare med kollektive søksmål. )

Dette peker på betydningen av statlige tilsyn med kompetanse og fullmakter til å handle.

Det heter jo at tilsynene er tiltenkt en sentral rolle i det avregulerte samfunn, men man kan lure på om politikerne ser konsekvensene av hva de vedtar. Det handler om å identifisere ulike interesser.

Terje Erikstad skrev for et par uker siden i DN om at det et nytt forslag til lov om aksjeselskap er foreslått å fjerne plikten til å la de største eierne stå nevnt i årsrapporten. Det er en gavepakke til folk som ønsker å operere i det skjulte, sa Erikstad.

Hannah Arendt påpekte en gang at det er en intim forbindelse mellom hemmelighold og makt. I et konkurransesamfunn vil det alltid være sterke krefter som tilstreber hemmelighold. Derfor må det være sterke offentlige mekanismer som kan stå imot og sørge for åpenhet. Det er det sterkeste bolverk og garantien for den personlige verdighet, som gir oss mulighet til å hevde oss i fair play, til å hevde våre rettigheter.

Men hva med det gamle personvernet, er det noe vi kan eller bør beskytte, hegne om? Absolutt. Personvernet er det fysiske rommet jeg har rundt meg selv, som jeg ikke ønsker at noen skal bryte. Det er også hjemmets ukrenkelighet. Disse to: kroppen og hjemmet er det viktigste. Nødvendigheten av en fredet plett. Jeg ønsker ingen fremmede webkameraer i mitt hjem. Her bør myndighetene følge godt med på cookies, og muligheten til å tappe mitt privatliv, uten at jeg vet det.

Men når jeg beveger meg utenfor hjemmets vegger og ut i det offentlige rom, må jeg være klar over at alle de spor jeg legger igjen kan leses av andre. Her er mitt personvern mer eller mindre begrenset til min fysiske kropp. Det jeg kjøper, hvor jeg reiser, hvordan jeg betaler, hvordan jeg kommuniserer, vil bli registrert og logget, og man må heller begrense problemstillingen til: hvordan man kan regulere informasjonssporene slik at de ikke brukes til å skade meg.

Terror har vært nevnt, og i Europa fremstilles det som om amerikanerne ofrer noe av personvernet. F.eks. ble det kritisert at amerikanske luftfartsmyndigheter krever opplysninger om hver eneste passasjer som flys til USA, bl.a. menyvalg om bord. Men i en verden uten grenser er dette prisen man må betale for å kunne reise fritt. Terror og fri flyt er uforenlig uten noen form for kjennetegn som sier noe om hvem du er. Jerg vil tro det er en ganske basic erkjennelse.

Det har vært gjort et nummer av at amerikanske myndigheter med loven i hånd kan kreve å få vite av biblioteket hvilke bøker du låner. Dette tas som tegn på Big Brother-tendenser. Men det er i mine øyne ikke særlig stor grunn til å være redd en ny McCarthyisme fordi det er veldig vanskelig å være kontrollør/sensor i vårt informasjonssamfunn. Like etter 911 leste jeg at National Security Agency kan lagre all verdens e-posttrafikk i tre uker. Men hva hjelper det, når det ikke finnes nok mennesker til å lese den innen rimelig tid? Mengden av informasjon har gjort Big Brother-rollen nesten umulig. De som virkelig er farlige går ikke på biblioteket og låner bøker som røper dem.

Konklusjon: Mitt personvern i den digitale tidsalder er konsentrert rundt mitt behov for en personlig/fysisk sfære, som jeg kan trekke meg tilbake til. Jeg innser at prisen for å delta i samfunnet er at mye informasjon om meg er kompromittert/prisgitt i det øyeblikk jeg opptrer. For at jeg skal kunne opptre i dette samfunnet med rimelig grad av tillit, må det offentlige sørge for at informasjonen er tilgjengelig for alle, at avsender og budskap er autentisk, og at den informasjon som er tilgjengelig om meg ikke brukes på en måte som kan skade meg. Enkle grunnregler som ivaretar det beste ved det gamle personvernet.

Noen få eksempler på hvilke utfordringer vi står overfor: MMS-telefonene vil gjøre alle til potensielle nyhetsfotografer. Utleggingen av foto på internett, og manipulering av bilder. Nylig ble det kommentert at redaksjonene ikke lenger oppbevarer foto i råversjon, kun i bearbeidet, dvs. manipulert. Dette beklaget enkelte, som så en fare for at vi ikke lenger arkiverer det autentiske.

Mens vi tidligere var opptatt av om det var noen som hørte hva vi sa eller skrev, vil den nye utfordingen være å beskytte virkeligheten selv, det autentiske. Den digitale virkelighet lar seg manipulere i alle retninger. Spørsmålet er stilt mange ganger tidligere i kunsten: Hva er virkelighet? Faren er at man mister sansen for distinksjoner, grenser og ender opp med å forkludre sannhetsbegrepet.

Les også

-
-
-
-