Nytt

Morgenbladet trykker i siste nummer samtalen, eller den døve dialogen, mellom Simen Sætre og Aslak Nore, som endte med at Nore slo til Sætre. Redaktør Alf van der Hagen skriver på lederplass at Sætre bare anvendte Nores metode på ham selv: «Krasse angrep på enkeltpersoner».

Dette får Hagen til å reflektere: når en medievant intellektuell kan bli så rasende at han slår, hva da med massen av muslimer som hundses og herses med daglig?

Når en medievant forfatter kan bli SÅ sint i løpet av en time, hvor opprørte kan ikke hele befolkningsgrupper bli av stadig å bli uthengt som kriminelle og uønskede?

Av dette trekker vi flere lærdommer om Morgenbladets redaksjonelle linje:

1. Nores forsøk på samfunnskritikk stemples som «krasse angrep på enkeltpersoner». Det er et uttrykk som smaker av personlig forulemping. Hvis man får satt likhetstegn mellom samfunnskritikk og personlige angrep, har man lagt på vei stengt debatten.

2. Analogen: hvis Nore blir sint, hva da med? Her går man motsatt vei; her slutter man fra enkeltperson til gruppe. Det er slik de politisk korrekte liker å omtale muslimer, som en gruppe, som en kollektiv kropp. Det er en manipulasjon av språket, og den imøtekommer tilfeldigvis islamistens argumentasjon. De påberoper seg eierskap til den samme kroppen. Man ser her at Alf van der Hagen bruker en dobbeltegget øks: Nore angriper personer, hvor sint kan ikke da gruppen av personer bli? Hvor stor rett har de ikke til å bli sinte?

3. Den siste slutningen i syllogismen: hvor mye større rett har ikke muslimene til å slå? I dette resonnementet ligger det en forhåndsgodkjenning av et slag, også hvis det skulle ramme en person som Aslak Nore.

Hagen er selvsagt ute av stand til å se dette. Han vil bare forstå, men det er ikke tilfeldig hvem han velger å forstå.

Slaget på Litteraturhuset
Hva skjer når provokatøren blir provosert? Hva skjer når noen tar en Nore på Aslak Nore?

Les også

-
-
-
-
-