Kommentar

Jeg har reist med fly hele mitt liv. Jeg debuterte med kystmelkeruta fra Tromsø til Molde lenge før jeg var ett år gammel.

35 år senere ser flyene ganske like ut, menneskene har ikke forandret seg vesentlig, men reisefrekvensen og særlig oppstyret rundt sikkerheten vitner om at man lever i en annen tid.

Det er i forhold til denne type endring som ellers. Den skjer gradvis. Så gradvist skjer det at det blir umerkelig. Man tilpasser seg og alt blir normalisert.

Jeg husker da vi som barn ble hentet frem i cockpit under flygning. Stjernevrimmelen av blinkende instrumenter. Den åpne dørs politikk. Det var bare under take off og landing at døren var stengt. Vi fikk til og med røre på knotter slik at flyet svingte. Jeg var selvfølgelig fast bestemt på å bli flyger og bøkene til Leif Hamre ble lest opp til flere ganger. Otter tre to kaller.

Senere, da jeg til min mors store fortvilelse begynte å klatre, anskaffet jeg meg farlig utstyr. På påsketurer til Romsdalen hadde jeg to skrekkelig utseende isøkser med meg. Jeg tok dem med ombord i flyet som håndbagasje. Flyvertinnene kastet et blikk på øksene, så på meg, men de sa ingenting. Dette var på 1990-tallet.

Igjen faller det i min lodd å reise mye. Ofte står jeg nå i centimeterrikkende køer foran sikkerhetsskrankene på Gardermoen. Som et hurtigvoksende tusenbein vokser køene i rushtiden, ofte uten at nye porter åpnes for å ta unna trengselen. Norsk effektivitet.

Mutte og stille står vi der som om vi skal opp til eksamen. Vi skal sjekkes og gjennomlyses og fremmede hender kan grafse ned i veskene våre og klappe oss på lårene hvis vi blir utsatt for det røde piiip.

Jeg husker da min nå salige mormor skapte stor oppstandelse og lang kødannelse på Tromsø lufthavn. Hennes kunstige hofte i metall sendte sjokkbølger gjennom funksjonærene og den gamle damen ble offentlig kroppsvisitert.

Jeg så det samme i dag. En hvithåret gammel dame i rullestol måtte gå krokrygget gjennom metalldetektoren som selvfølgelig ga utslag. Så måtte hun stå der med armene i været foran tohundre par øyne.

Unge damer i trange jeans og med navlen bar drar uten blygsel ut sine belter like for øynene på meg, slik at jeg blir oppriktig redd for at pølseskinnet skal sprekke og herligheten komme til syne. Det er nesten slik at man får dårlig samvittighet for at man i det hele tatt har øyne. Det er en følelse av å bli dratt inn i intimsfæren til vilt fremmede mennesker.

Men man venner seg til alt. Også terrorens inntog med sine dyptgripende konsekvenser. Saktmodig legger man frem sine eiendeler til allmenn beskuelse og man lar andres hender sjekke at det virkelig er bøker man har i sekken.

Noen bagatelliserer terrortrusselen og sier det er større fare forbundet med å ta seg et bad. Det kan være, rent statistisk sett. Men terroren griper direkte inn i tusenvis av menneskers liv hver eneste dag.

Terroristene har lagt beslag på min tid. De har sneket seg inn til mine private eiendeler. De binder opp enorme ressurser. De har skapt et varig og stadig truende samfunnsproblem.

Jeg er takknemlig for alt som gjøres for at jeg skal reise trygt. Men jeg forbanner disse elendige hellraisers og deres invasjon.

Les også

-
-
-
-
-