Kommentar

Det var en vakker kveld ved havet, og hun spurte hva mon det var som gjorde ham taus. Ingenting er vakrere enn så se ut over sjøen, hvor himmelen over vannet får en helt egen kraft. Noe i oss banker sammen med dette store tablå. Og likevel var han nedstemt.

Han visste hva det var: En dansk venn hadde en gang sagt om svenskene, et folk han holder meget av, spesielt Skåne: «De holder på å miste sitt land». Det var en forferdelig setning. Den sank inn, og han gikk og ruget på den uten å vite det. Den var for alvorlig til å kommentere. Det er ikke slikt man gir seg til å diskutere. Han visste at den som sa det, visste mer om Sverige enn ham.

Nå kjente han den samme følelsen. Den stammet ikke fra en stor og dramatisk hendelse, men noe så prosaisk som SSBs befolkningsfremskrivning for Oslo og Akershus frem til 2030. En trenger ikke være statistiker for å kunne se hva dette betyr: et helt annet land, en helt annen virkelighet.

Det som gjør det virkelig uhyggelig, er at politikerne i Oslo og Akershus og SSB-forskerne, sammen med resten av samfunnsforskningen – til sammen mange tusen mennesker – nå har svart på hvitt at Oslo-regionen vil bli et de facto flerkulturelt samfunn i løpet av 20 år, og likevel ikke diskuterer det. Det er denne mangel på debatt som er uhyggelig.

Det minner om klimakrisen: Man vet at noe forferdelig er under oppseiling, men greier ikke gjøre noe med det.

Det kjennes ut som om det vi har opplevd til nå, bare er et forspill. I fjor kom det 35.000 asylsøkere og gjenforente til Norge. 15.000 søkte asyl og 20.000 kom på familiegjenforening. Det som ble fremstilt som en engangstopp, har bare fortsatt i år. Det er tall som er helt hinsides samfunnets absorpsjonsevne, både myndighetenes og lokalsamfunns ressurser.

Med slike tall kan vi snakke om en rask kolonisering av Norge. SSBs tall viser at det vil skje: I 2030 vil rundt halvparten av Oslos befolkning være av utenlandsk opprinnelse. Det SSB ikke kan forutse er hvordan dette vil påvirke den innfødte befolkningen. Barnefamilier flytter ut av Oslo, og trenden vil trolig forsterkes.

Hvorfor? Fordi myndighetene ikke har kontroll. De oppfører seg som om de står overfor et naturfenomen: Folk bare kommer, vi må ta imot. Godhetsindustrien som lever av innvandrere, forsøker å gjøre mottak til en idealistisk oppgave, til en samfunnsplikt.

Mangel på grenser er gjennomgående: Det er ingen grensekontroll, det er ingen grenser for hvor mange Norge kan ta imot, og det er ingen grense for hvor fort samfunnet kan endres og hvor mye de som bor her må tilpasse seg.

Prosessen er så omfattende, kvanitativt og kvalitativt, at vi kan snakke om at innbyggerne mister landet sitt. I Sverige er prosessen kommet så langt at den er selvdrivende. Kun meget drastiske skritt, fullstendig stengning av grensen, utvisninger, krav om sosial funksjonsdyktighet osv. vil kunne rette opp situasjonen, og det finnes ingen tegn til det.

I Norge står befolkningen og ser på det som skjer med oppspilte øyne, det er som å se en katastrofe i slow motion. Blikkene er preget av vantro: Det er vårt eget land det skjer med, våre egne lokalsamfunn, byer og offentlighet.

Dokumentarprogrammer tar for seg forsvunne sivilisasjoner. Store kulturer har forsvunnet på noen få generasjoner. Det er mulig Gud elsker nordmenn, men som det heter i ordtaket: Den gudene vil ødelegge, gjør han omtåket av suksess.

Den viktigste kapitalen er ikke olje, ikke penger, men mennesker. Det er de erfaringer menneskene har gjort seg, og det de har skapt sammen.

Utviklingen går nå så fort at «overbygningen», den såkalte kulturen, ikke henger med. Det som omtales som «kulturkamp», foregår som om verden av igår fortsatt eksisterer. Men vi lever allerede i en helt annen verden. Foreløpig er alle som er kommet hit umælende, de kjenner ikke kodene i offentligheten, men de kommer heller ikke til å bry seg om å lære dem. De lever et helt annet liv. Alt det vi har tatt for gitt, vil opphøre å eksistere. Det blir «vi», de innfødte, som må tilpasse oss for at det i det hele tatt skal gå. Den opparbeide sosiale kapitalen vil bli brukt til å få samfunnet sånn noenlunde til å fungere. Den vil være kapitalen i den overgangssituasjonen vi en stund har befunnet oss i. Hva den munner ut, hva slags samfunn vi vil få, aner vi ingenting om.

Dette er viktig: Den sosialt opparbeidede kapitalen vil bli brukt til å ta imot alle de nye og få samfunnet til å fungere – på et vis. Men hva det ender opp som – når alle de nye unge har vokst opp og skal overta – aner vi ikke. Det blir neppe det nye fellesskap som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg proklamerer.

Han som stirret ut over havet, nedstemt over alt som går tapt, tenkte i natt: Humanitet, menneskelighet, er ikke «humanismen» som sak, noe vi kan sette på programmet eller læreplanen. Humanitet betyr å ivareta vår menneskelighet, og det kan kun gjøres ved en anstrengelse, hver eneste dag. Humanitet betyr sannhet, et forsøk på å leve i sannhet, med alt det innebærer. (Det handler ikke om å være syndfri.). Første bud er å være sannferdig, mot seg selv, mot andre. Det var dette Vaclav Havel og de østeuropeiske dissidentene bitterlig lærte. Vi står foran noe av den samme prosessen, og det koster.