Jon Hustad «leker» seg med tall: over leseferdighet, uføretrygdede, arbeidstimer, skattenivå. De er allment tilgjengelige, men det er når de stilles ved siden av hverandre at man får aha-opplevelser. Står det virkelig så ille til? Hvorfor skriver ikke avisene lederartikler om det flere ganger i uka?

Pilene Hustad skriver om peker rett nedover. Det kan ikke fortsette: et samfunn hvor stadig flere går på trygd og leseferdighetene blir dårligere, og staten legger beslag på en stadig større del av BNP, kan ikke bestå. Men like fullt fortsetter alt som før.

Det er en enorm treghet i systemet. Skuta tar lang tid å vende. men blir det i det hele tatt forsøkt? Det meste minner om sminke, eller de berømte stolene på dekket av «Titanic», hvis man har hang til dommedagsscenarier.

Dei fleste av dei som les dette, betaler toppskatt og har bil. Alt i alt betaler de mellom 60 og 70 prosent av inntekta i skattar og avgifter. Kvifor? Av di de vil ha gode trygdeordningar, gode skular og ålmenn tryggleik. Difor tek då også staten 58,3 prosent av verdiskapinga her til lands, berre kapitalistane slepp unna skatteskruven.

Men også i 1960 fekk folk uføretrygd, alderspensjon og ein god skulegang. I 1960 tok staten 25 prosent av BNP.

Korleis har det gått dei siste tiåra? Kva har vi journalistar vore med på? Den godt vaksne folkesetnaden les nest best i verda, syner UNESCO-granskingar, berre finnane er betre. Så seint som ved inngangen til 1990-åra las norske barneskuleelevar like godt som dei beste i OECD. No les dei dårlegast. 30 prosent av elevane i Oslo-skulen er som 15-åringar under den kritiske grensa for lesekunne. I 1981 byrja Matematikkrådet etter rapportar om nedgang i reknekunna å sjekka korleis det stod til med norske fyrsteårsstudentar. Kvar einaste gong etterpå har det vore nedgang. Om norske lærarstudentar måtte ha fire i norsk og matematikk for å koma inn på studiet, ville 70 prosent ikkje ha fått plass.

Har Noreg i dag eit meir brutalt arbeidsliv enn i 1967 då kvar arbeidstakar arbeidde nær 2000 timar samanlikna med under 1400 i 2008? I 1967, det året folketrygda vart innførd, var det 93.000 uføretrygda i Noreg; no er det om lag 340.000. Godt over 700.000 nordmenn i arbeidsfør alder har i dag folketrygda som inntektskjelde, brorparten grunna lette depresjonar og muskel- og skjelettplager – lidingar dei fleste lækjarar går ved best vert handterte gjennom å taka del i arbeidslivet. Kostnaden ved dei uføre har sidan 1980 gått opp med om lag 200 prosent målt i 2008-kroner.

Det man kan skrive under på er den lave historiske bevisstheten. Hvorfor er det så lite spennende høyttenkning om vår tid i forhold til andre tider med stor bevegelighet og migrasjon: det er som vi lever i en boble.


Dei tre ryttarane i apokalypsen