Feature

I denne bilen satt Trond Petter Kolset (30). Norske journalister fokuserte umiddelbart på det negative: hvorfor kjørte en upansret bil forrerst? Hvorfor kjøres det overhodet i upansrede biler? Spørsmål som er egnet til å mistenkeliggjøre og så tvil om det politiske ansvaret og den militære vurderingsevnen. Igjen og igjen reises det tvil om dømmekraft, om utstyr, om beskyttelse av soldatene. Disse såkalt kritiske spørsmål fungerer hånd i hånd med spørsmål om operasjonen er liv laga. Blir ikke sikkerhetssituasjonen stadig verre? Mao. Bør ikke spørsmålet om tilbaketrekning diskuteres?

Disse spørsmål stilles av journalister og redaktører som aldri har vært i Afghanistan og som vet lite eller ingenting om konflikten.

Den første reaksjon er å forferdelse over at en norsk soldat er drept, er død. Det i seg selv presenteres som noe uhyrlig. Det må finnes en syndebukk. Døden skulle vært unngått. Hvorfor kan ikke hele oppdraget utføres i pansrede vogner, synes å være innstillingen. Som en militær tørt bemerket: Da hadde vi ikke fått utført oppdraget.

NRKs Eirik Veum traff spikeren på hodet: Det later til å reageres med større sjokk og vantro hjemme enn blant soldatene ute. De er forberedt.

Når vi leser VG om Trond Petter Kolset forstår vi at han var en verdifull og viktig person. Han snakket både pashto og dari og underviste andre soldater i disse språkene på Lutvann. Det må være et følbart tap for forsvaret.

Det gjør innntrykk å lese hva foreldrene til en av de andre falne sier:

– Noen må betale. Slik er krigen, sier faren til spesialjegeren i Forsvarets spesialkommando, Tor Arne Lau-Henriksen, som ble drept i juli 2007.

Noen forstår.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også