Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt ønsker i sin nye bok Adskillelsens politikk, Multikulturalisme – ideologi og virkelighed, både å kritisere islamister og nasjonalister. De benytter noe av den samme analyse som i bøkene om Balkan. Men forsøket slår helt feil ut når de sammenligner Trykkefrihedsselskabets Helle Merete Brix med den ytterliggående sheikh Omar Bakri.

Under seminaret om ytringsfrihet som Eriksen og Stjernfelt avholdt på Borup høyskole 20. september, var det tydelig at de bevisst la avstand til det islamkritiske bloggmiljøet som var representert, og ellers til miljøet rundt Trykkefrihedsselskabet. Det slo meg: hvordan kan man beskrive islamiseringen av Malaysia og si det minner om Weimarrepublikken, hvor liberalere føler det ringes for siste avgang, og samtidig være så distansert til de samme fenomener i sitt eget land? Det krever en viss mental akrobatikk.

Man kan et stykke på vei forstå at akademikere ønsker å beholde en intellektuell frihet og ikke bli identifisert med en bestemt fløy. Men derfra til å karikere folk er det et drøyt stykke.

Det er det Eriksen/Stjernfelt gjør i sin nye bok. Det som står om Helle Merete Brix er rett og slett skammelig. Brix tilhører den indre krets som har skapt Trykkefrihedsselskabet. Det er nedlagt et stort arbeid i dette forum, som nå er større enn P.E.N. I tillegg kommer nettstedet www.sappho.dk, tallrike seminarer og møter, og nå også Trykkefrihedsselskabets bibliotek, som hun leder. Som norsk må man bare være takknemlig over inspirasjonen fra Danmark.

Jeg har også vært beunderer av Eriksen og Stjernfelt for deres bøker om Balkan. De beskriver forhold som jeg har jobbet mye med som journalist. De kan sine ting, og bøkene er en unik blanding av reportasje, reisedokumentar og politisk analyse. De får frem dynamikken bak krigen. Det virkelig nye og banebrytende er deres skildring av Alija Izetbegovics rolle, hvordan han manøvrerte ut de sekulære og liberale bosniaker, slik at SDA ble et etnisk-religiøst parti. I etterordet til den siste boken, Krigens scenografi, skriver de en advarsel til nordiske sosialdemokratier om ikke å gå i samme felle, og la gruppedannelsen bestemme samfunnet.

Men i sin nye bok greier Eriksen/Stjernfelt å lage en ekvivalens – en likestilling mellom Brix og Bakri! De er to alen av samme stykke! Dette er så vulgært at man knapt tror det.
Vel kan man være uenig med Brix på visse punkter, men å kalle henne nasjonalist som generaliserer muslimer på samme måter som Omar Bakri omtaler ikke-muslimer, er nettopp et uttrykk for den polarisering forfatterne hevder å motarbeide.

Det er noe ujevnt og usammenhengende over tankeføringen. Forfatterne åpner med å beskrive historien om Natt og Dag-journalist Bård Tøgersen som en gjeng muslimske menn ville ta for å ha skrevet en veiledning til hvordan man sjekker opp muslimske jenter. Dermed bekreftet de bare grunnlaget for karikaturen: kontrollen over jentene, skriver Eriksen/Stjernfelt. Det samme gjør reaksjonene på filmen Submission. Men så er det altså noen som bruker disse reaksjonene til å generalisere om muslimer og en av de verste er Brix! De siterer fra en kronikk Brix skrev i Berlingske etter drapet på Theo van Gogh.

«Islam har en lang og avskydelig tradition for trusler, intimidering og mord på anderledes tænkende. Muhammed, religionsgrundlægger og rollemodell, slog selv takt og tone an, da han lod digterinden Asma bint Marwan myrde i sin seng, med sine børn sovende hos sig. Hendes forbrydelse: Hun havde hånet Muhammed og hans nye lære.»

Men den samme type argument kunne med lige så stor ret anvendes mot kristne (og jøder) i ders angivelige tilbedelse av vold mot anderledes tænkende.

Det siteres fra Mosebok 5. om behandling av folket i en by som har forlatt den rette religion. Men er dette relevant? Problemet med islam er at tekstene ikke er modernisert og kritisert, slik de siterte tekstene i Det gamle testamentet er det – de er nøytralisert for de troende. Det er de voldelige tekster ikke i islam, tvertom. Det har skjedd en forverring med salafismen, og det vet de to herrer meget godt. Likevel kjører de frem ekvivalens-argumentet.

Eriksen/Stjernfelt sier at for vanlige muslimer må man gå på akkord med det de kaller «de drakoniske skrifter», for å kunne leve i det moderne samfunn. «Det hedder at fortolke sin religion», skriver de. Og de hevder at det vet Helle Merete Brix godt.

Hendes artikel og argumentation er et eksempel på den militante forsimpling som nationalister anvender i deres kulturalisme efter en forbrydelse som mordet på Theo van Gogh. Det er helt efter drejebogen. Ekstremister på hver sin fløj tager den resterende del av offentligheden som gidsler i deres generaliserende slagdvekslinger, og tvinger ved denne logikk samfundet ind i en cyklus, der kun kender én eneste retning: eskalationen, hvor Vesten og Islam som sådan lynhurtigt bliver modsætninger i al generalitet, og «civilisationernes sammenstød» bliver kulturalisternes sammenstød i widescreen. Muslimerne har deres islamister, den resterende del av samfundet har deres nationalister, og begge generaliserer modstanderen ud over alle grænser. Logiken er kendt fra Balkan som hadets anatomi, og en av dens endestationer er at der ikke længere er rum for individet og individuelle synspunkter for nogen part i samfundet.

Husker forfatterne det sjokk som drapet på Theo van Gogh var? Det er et faktum at profeten var blodig. Det finnes altså en blodig og voldelig side ved islam som går helt tilbake til profeten. Det er derfra salafister og tradisjonalister henter sin legitimitet. At vanlige mennesker lever vanlige liv er noe helt annet, men vi vet at disse sidene også kan vekkes til live hos ellers fredelige mennesker. Det har vært et sjokk for europeere å oppdage at de har fått nye landsmenn som tolererer og applauderer politiske drap. Også i Norge var det talsmenn som ikke greide ta avstand fra drapet. (Mukhtar Zahid for åpen mikrofon i Dagsnytt Atten, hos Hans Wilhelm Steinfeld).

Helle Merete Brix tilhører en liten gruppe mennesker som mot store odds har skapt en motvekt til islamiseringen. De har alldeles ikke hatt fri bane, men har måttet slåss for hver centimeter. Hos Eriksen/Stjernfelt kalles de «ekstremister som tar offentligheten som gidsler» og tvinger frem en polarisering.

Eriksen og Stjernfelt gjør seg her selv til aktører. Ved å brennemerke folk som Brix på denne måten er de med å frata dem legitimitet. Hvis noe skulle skje med dem, kan man bare vaske hendene. «De var selv om det».

Eriksen og Stjernfelt ønsker å bevare sin akademiske og intellektuelle frihet, men det skjer på andres bekostning. Ved å delegitimere kritikk av islam på demokratisk grunn har de selv bidratt til en polariserende utvikling. Det er levende mennesker det er snakk om, som går ute på gaten. Å kalle noen ekstremist er en alvorlig ting.

Å likstille Helle Merete Brix og Omar Bakri er hinsides all fornuft. Mot slutten skriver Eriksen/Stjernfelt at det kan komme en situasjon der det har skjedd overgrep mot muslimer og der nasjonalister står klar til å forsvare det på en måte som gjør at muslimer føler at alle i Vesten hater dem.

Det er en tøvete argumentasjon. Det finnes foreløpig ingen slik dynamikk som Eriksen/Stjernfelt skildrer. Det er ikke islamkritikerne som puster til hatet, det er de politisk korrekte. Det finnes islam-hatere for visst, men de er ikke skapt av folk som Helle Merete Brix. Om noe så er det fraværet av islam-hat som er påfallende i Vesten.

Det var et alvor i bøkene fra Balkan som er fraværende i språket i den nye boken. Fristelsen er stor til å trekke lette, overflatiske slutninger. Men det er å svikte bosniakene og den universelle moralen.