Sakset/Fra hofta

Robert Mugabe er en afrikansk helt, hevder daglig leder av African Youth in Norway, Sam Chimaobi Ahamba, i en artikkel i Bistandsaktuelt. Artikkelen er et ekko av 70-årene: tyranner er helter hvis de er antivestlige (nå heter det antihvite).

Artkkelen er et eksempel på at man kan sitte i det trygge Norge og skrive nedsettende om mennesker som utsettes for en mest brutale forfølgelse. Det er vanskelig å forstå at slike synspunkter kan komme på trykk i et offentlig organ som Bistandsaktuelt. Redaktøren burde sagt at dette, i egenskap av leder av African Youth in Norway, er å gjøre afrikanere en bjørnetjeneste.

Verden har kommet lenger

På ett punkt har verden gått fremover. Det går ikke an å si at en tyrann er en frigjører og bli trodd, når bevisene om det motsatte er overveldende. At Mugabe er en brutal, egoistisk tyrann som heller ser folket gå til grunne fremfor å overgi makten, er noe alle vet.

En karakteristikk ved 70-årene var glorifiseringen av vold hvis den var frigjørernes. Mugabe er for lengst blitt en potentat som ofrer alt og alle. Likevel skriver Sam Chimaobi Ahamba at den siste konfiskeringen av storgårder, vesentlig eid av hvite, var en stor historisk hendelse. Verden husker så altfor godt mobiliseringen av veteraner fra frigjøringskrigen, drapet på sivile farmere, og resultatet: gjengrodde gårder og sult.

Den andre «Chimurenga» (Shona for «Jord-revolusjonen») var for mange en seier uten sidestykke i det moderne Afrikas historie.
Den andre Chimurenga var blodig, den var brutal – men den var nødvendig og fungerte som en stor kilde til inspirasjon for afrikanske nasjoner og individer verden over. Det var selve milepælen som symboliserte at vi ikke lenger trengte å være redde for hvit makt og undertrykkelse, eller å være slaver for en neokolonialistisk økonomi. Det var svart makt – og det var uten unnskyldning.
På et akademisk, humanistisk og ganske så logisk plan burde man i Vesten kunne sett at Den andre Chimurenga faktisk var noe å feire for menneskeheten uavhengig av etnisitet. Folket hadde frigjort seg selv fra neokolonialister, rettmessig tatt tilbake det som ble tatt fra dem og utnevnt en leder.

Lenger ned kommer det frem hvilke andre politiske idoler Ahamba har.

At verden klandrer ett eneste menneske, én eneste mann for et helt lands undergang, er i beste fall overtro og fantasi. Å gi en person så mye makt, en afrikansk mann i en hvit maktstruktur attpå til, er skuespill. Den type vestlig fraskrivelse av ansvar har vi sett før i Cuba mot Castro, i Kina mot Mao og i Libya mot Gaddafi (Libya er forresten det eneste landet i Afrika som har så godt som frigjort seg fra IMF, og Zimbabwe er på god vei, hvilket ikke gleder vestlige nasjoner noe særlig).

Når man angriper Mugabe er det den afrikanske nasjon man angriper. Derfor demonseringen av Mugabe.

Ahambas artikkel er pinlig lesning. Han studerer jus, moderne retorikk og språklig kommunikasjon får vi vite. Norsken er god, men innholdet er gammelt ML-oppgulp og nå paret med rasisme. Men hvem er rasisten i dette tilfelle? Å gjøre forsvar av Mugabe til flaggsak for afrikanere i Norge, er neppe en god strategi.

Zimbabwe-saken er viktig for oss fordi det angår våre familier, vårt kontinent og våre skjebner som et samlet folk. At folk med europeisk bakgrunn skal nekte oss afrikanere en kulturell nasjonalisme, en stolthet og kampånd er ikke holdbart, rettferdig eller demokratisk. Det er klassisk eurosentrisme og på grensen til rasistisk å kalle oss for rasister og tilhengere av folkemord fordi vi støtter våre egne ledere. Afrikanere, enten de er hjemme på kontinentet eller i diasporaen har et naturlig engasjement og tilknytning til Zimbabwe fordi det er vårt hjem og vår kamp mot undertrykkelsen. Derfor er Zimbabwe-saken så viktig for oss.

Et alternativt syn på Zimbabwe