Kommentar

Professor Allan J. Lichtman er kjent for norske TV-seere. Han er NRKs foretrukne orakel om amerikansk politikk, særlig ved presidentvalg. Han er selvsagt demokrat, slik den norske eksperten Ole Moen er.

Men denne tilhørigheten er noe vi i først er blitt oppmerksomme på i den senere tid. Det er neppe fordi Lichtman og Moen har endret farve. Det er tiden som gjør det tydeligere. Noen konflikter synliggjør hvor folk står.

Lichtman har et innlegg på britannica.com.blogs: John McCain as Agent Provocateur in the Georgia/Russia Crisis? Tittelen gjør en nysgjerrig. Lichtman viser til en bok av Charles Gati: Failed Illusions, om oppstanden i Ungarn i 1956, som også endte katastrofalt for opprørerne. Gati har gått gjennom nye dokumenter som viser at USA ga opprørerne forhåpninger som var helt urealistiske. President Dwight D. Eisenhower ønsket å fremstå som handlekraftig, men hadde aldri tenkt å gjøre alvor av det. Det er hva Gati kaller «disingenuous» – uærlig.

Slik er dessverre politikkens vesen, og det er ikke første gang USA har skuffet undertrykte folk. I nyere tid lurte Clinton-administrasjonen kurderne i Nord-Irak til et opprør på 90-tallet som ble kastrofalt. Saddam kunne rulle opp nettverket. Mange ble drept, noen kom seg ut til USA.

Under Bosnia-krigen holdt Clinton-administrasjonen håpet levende om at hjelpen ville komme. Dette var et røykteppe for manglende politisk handling. Man lot som. Men ofrene trodde, måtte jo tro at kavaleriet ville komme. Det samme gjorde ungarerne.

Men Lichtman benytter et helt annet språk enn det tragiske.

Although the Eisenhower administration denied it at the time, we now know many decades later from recently declassified documents that the United States government was an agent provocateur in the Hungarian revolt. Radio Free Europe, a puppet of the CIA, beamed broadcasts into Hungary which gave the revolutionaries reason to believe that they could expect aid from the United States – aid that the administration was unprepared to provide.

Her er vi over i det instrumentelle, bevisste: en agent provocateur er en som kynisk får noe til å skje uten å bekymre seg for konsekvensene for de impliserte. Noen ganger er det nettopp for å utløse katastrofale følger. Å benytte et slikt språk om CIA og USA er en type politisk kriminalisering som vi kjenner fra 70-årenes radikale bevegelser. Den er nå blitt stueren hos aksepterte akademikere, journalister og skribenter i etablerte institusjoner.

Man henger navn på aktørene som stempler dem, i kjent leninistisk stil: Radio Free Europe var en nikkedukke.

Det er denne innstillingen som får SV til å stemple USA som den største trusselen mot verdensfreden i sitt program.

På spill

Mye står på spill for venstresiden i Georgia, selv om det tilsynelatende ikke ser slik ut. Putin er tross alt ikke deres darling. Men likevel protesteres det mot «historieforfalskning» og «ensidig dekning». Hva kan det komme av?

Det er selve verdensbildet til de politisk korrekte som trues. Det bygger på forutsetninger som Putins brutale framferd river over ende.

Omskriving av historien

Venstresiden har brukt fredsperioden fra 60-tallet og utover til å omskrive historien. Stay behind-grupper ble illegitime høyreorienterte grupper, beredskapslovene var fordekte planer om legalt statskupp. Den politiske og økonomiske støtten som USA sluset inn i Europa for å demme opp for kommunismen, blir fremstilt som politisk korrupsjon. Man lot seg kjøpe av USA. Man ble nikkedukker.

Tidligere var en person som Håkon Lie stolt av det de gjorde. Også av støtten til Israel. Idag er dette arbeidet kriminalisert. Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale fremstilles som startskuddet på «klappjakten» på kommunister. Lie fikk seg til å ta avstand fra Israel under vårens 60-årsjubileum.

Med Lund-rapporten fikk denne revisjonismen et offisielt stempel: Folk var blitt overvåket på politisk grunnlag. Man laget en meget snever definisjon på hva som er ulovlig virksomhet. Det er forberedelse til ulovlige handlinger. Ellers kan man gjerne gå inn for væpna revolusjon. 70-årene var på mange måter en lek, men i Tyskland og Italia var det ikke lek, og støtten til den væpna palestinske kampen var skadelig for den politiske orienteringsevnen i Norge. Det ble også sagt og gjort ting som ikke tålte dagens lys. Når et politisk parti bruker dekknavn og hemmelige møter og snakker om væpna revolusjon, har myndighetene ikke bare lov, men plikt, til å følge med.

Denne snevre definisjonen av hva som er lovstridig, er med på å begrense sikkerhetspolitiets overvåking av terrorister og islamister. Det er ikke forbudt å være medlem av Al-Qaida i Norge.

Mønster

Den klassiske sovjetisk-russiske maktpolitikken er et mønster vi kjenner og er fortrolig med. Når den viser seg, er det et stort historisk arkiv som aktiviseres. Det er en ryggmarksrefleks som trer i funksjon: «Krigen finnes, og den kan ramme oss.» Tross alt bygget flere tiår med sikkerhetspolitikk på at Sovjetunionen truet Norge. Den beredskapen dør ikke i løpet av tyve år.

Men mot dette kan de politisk korrekte forsvare seg med USAs skumle hensikter. Den politiske analysen er erstattet av obskurantisme. Hvis det skjer noe dramatisk, må noen ha trukket i trådene. Det vi ser er bare overflaten. Slike konspirasjonsteorier er utbredt i korrupte land, og kan nå også fremføres i norsk radio. «Hvis USA da virkelig ønsker å ta Osama bin Laden eller knuse Taliban», er det blitt sagt av både en sovjetisk general og pakistanske forskere i NRK den senere tid. Det fremføres som plausible forklaringer.

Jeg må beskjemmet innrømme at jeg husker jeg sto på gymnassamfunnets talerstol i -68 og sa at SUF-ernes kamerater i Tsjekkoslovakia deltok i motstandskampen. Det ble møtt med en viss skepsis. Publikum befant seg i virkelighetens verden, mens vi levde i den ideologiske der alt var mulig. Vi var mot invasjonen, men mente den gikk an å forene med en kamp for en revolusjonær sosialisme!!

Det var en blanding av naivitet og en brutalitet vi ble forskånet for å teste ut.

I dag er bildet annerledes. Det er en politikkens irrasjonalitet vi opplever. Venstresiden er gått i oppløsning. Den eksisterer bare som ressentimenter. I stedet hengir man seg til konspirasjonsteorier.

Den gutteaktige, kvikke Lichtman lager en modell: CIA sto bak Ungarn-oppstanden i -56. Kan det tenkes at de også sto bak Tbilisi -08? Det eneste han har å bygge på er en telefonsamtale mellom McCain og Saakasjvili i april, og det faktum at en av hans medarbeidere har arbeidet som lobbyist for Georgia.

Man lager en politisk aritmetikk: McCain trenger en krig for å vinne valget, Cheney er i sving, og se hva de var i stand til tidligere – det kan arkivene fortelle.

Men det biter ikke lenger. Lichtman blir avkledd. Det finnes ikke substans i hans teori. Kun spekulasjoner som forkles som analyse.

Revisjonismen står for fall: det er virkeligheten selv som skyller inn over den. Derfor er Georgia og kampen om forståelsen av denne krigen så viktig. Det er megetsigende og dypt skuffende at de politisk korrekte på venstresiden legger opp til et historiesyn som betyr at georgiere, ukrainere, moldovere, hvitrussere selges ut.

Først etablerer man en beviskjede som sier at det var CIA som forrådte ungarerne, og så kan man bruke denne kynismen hos de andre som argument til å forråde Øst-Europas nye demokratier. Utrolig! Slik forgår radikalismens herlighet.