Feature

Aleksandr Solzjenitsyn tilhører det 20. århundres største og mest betydningsfulle åndsmennesker. Ute i et forfrossent GULag satt en fange som sverget på en dag å skrive historien om dette umenneskelige systemet og alle dets forkomne ofre. Han hadde hukommelse og vilje som en gammeltestamentlig profet. Det må ha vært noe av den samme brennende tørst etter rettferdighet og ønsket om å redde de utallige navnløse fra glemselen som fikk Solsjenitsyn til å huske alt han så og mange år senere skrive GULag-arkipelet.

Hvis det var to mennesker som felte Sovjet-imperiet, så var det Solzjenitsyn og Lech Walesa. En russer og en frihetselskende polakk. Det var noe av intensiteten i Andrej Rublovs ikoner over Solzjenitsyn. Han var en representant for det åndelige Russland, slik vi kjenner det fra Dostojevskijs romaner. Det er en tradisjon Vesten kan lære mye av, spesielt i våre dager.

Det er selvfølgelig en stor ironi at den samme mannen som kritiserte Vesten, selv har omfavnet en perversjon av det russiske, i form av Putins nyrike Russland. Man ser det av bildene, hvordan Solzjenitsyn får noe bistert rundt munnen, forsøker å fremstå som en gammeltestamentlig profet og derfor blir en karikatur.

Men det er ikke slik vi vil huske ham. Det er som den yngre, åpnere. Den som egenhendig rystet hele imperiet i dets grunnvoller, først med En dag i Ivan Denisovitsj ‘s liv og så GULag-arkipelet.

Det må romle i det russiske Valhall når Solzjenitsyn slutter seg til Osip Mandelstam, Mikhail Bulgakov, Dostojevskij, Tarkovskij … Han er bevis på menneskets storhet, som ikke kan dikteres, og ikke måles med ytre mål. Grekerne snakket om arete. Solzjenitsyn var så stor som det er mulig for et menneske. Han sto for en bedrift som man må til antikken for å finne maken til.

Les også

Fait accompli -
Kritikk av den dumme fornuft -
Blod er tykkere enn vann -
Gulags lange skygger -
Jostein, du lyver! -