Kommentar

På Mågerø utenfor Tønsberg er de karakteristiske radarkulene borte. Assosiasjonen melder seg: Samtidig som Norge nedlegger sitt forsvar opplever vi en tilstrømming av fremmede uten sidestykke.

Det er ingen som mener at asylsøkere skal fordrives med våpenmakt. Men nedleggingen av forsvaret er utslag av en mentalitet: at vi ikke trenger forsvar. Det er denne mentaliteten folk reagerer på. Vi er verdens rikeste land og har ikke råd till forsvar, ei heller veier. Noe er galt i hodene på de som styrer.

I en globalisert verden betyr signaler mye. Vi legger ned forsvaret og omgjør militærleire til asylmottak. Man trenger ikke studere utlendingsforskrifter for å forstå budskapet. Det forstår også de som kommer hit. De har også mobiltelefoner og kan sende SMS og ringe. Man skal heller ikke se bort fra at 20.000 somaliere kan fortelle landsmenn om fordelen ved å komme til Norge. På et eller annet tidspunkt blir trafikken selvdrivende. Jeg ville gjort det samme om jeg var fra Somalia, Eritrea, Jemen, Irak eller andre land hvor tilværelsen er hard.

Men norske myndigheters primære oppgave er å ivareta norske borgeres interessser. Eller er det ikke det? Vi har ennå ikke kommet til et punkt der vi må velge. Foreløpig lever vi i illusjonen om at det er plass til alle, bokstavelig og billedlig talt. Økonomisk er det rom, men asylsøkere handler om mennesker, og dem er det ikke så fryktelig mange av i dette vidstrakte landet. De som bor her skal helst fungere sammen med de som kommer. Men dette velger myndighetene å prioritere etter den presserende oppgaven å skaffe husrom. Logistikken er viktigere enn de fastboende. I denne omgang.

Men man våger ikke å si noe om hvorvidt skippertaket vil bli permanent. Bygger man ut en kapasitet som skal brukes også i fremtiden? Det finnes det ingen som helst politisk dekning for ute blant folk. Det signalet må ha trengt inn selv i regjeringskvartalet.

Det slående er den store tausheten: fraværet av uttalelser fra statsministeren som forteller: «Vi vet hva vi gjør, og hvorfor vi gjør det. Norge skal ikke bli oversvømmet . Vi har kontroll. Vi ruster opp politi og forsvar, bygger fengsler og vil beholde kontroll med grensene.»

Folk registrerer mange ting som peker i stikk motsatt retning. De vet at grensekontrollen er borte, de hører at politienheten som jaktet på dømte som ikke møter til soning er lagt ned og at rundt 700 personer som burde sittet bak murene beveger seg fritt i samfunnet. De hører at villainnbruddene øker i omfang. Situasjonen er ikke under kontroll.

I denne situasjonen er mediene blitt propaganda-organer for myndighetenes politikk. Da snakker vi ikke bare om forsvar for enkeltflyktninger slik vi husker det fra 90-årene, men om en ideologi: De fremmede har like stor om ikke større rett til å være i Norge enn de som bor her. De som har vært så heldige å bli født i verdens rikeste land, skylder de fattige og forhutlede å gjøre plass.

Slik var budskapet på Aftenpostens førsteside igår: Et bilde av en somalisk kvinne i abaya over hele siden, med ansiktet vendt bort i sorg og teksten: Flere hundre barn nektes gjenforening. Hun fikk lovlig opphold. Men barna får ikke komme fordi hun tjener for lite.

Journalistene Per Kristian Aale og Tone Tveøy Strøm-Gundersen gjør noe merkelig i en reportasje: De benytter fiksjonsformen og beskriver Arda Ali Hashi og barnas følelser da hun forlot Somalia for syv år siden. Det gir selvfølgelig en emosjonell appell. Det er tårevåte scener.

Utgangspunktet er to advokater som har skrevet en avhandling om UDIs behandling av søknader om gjenforening av barn med foreldre. De har sett på 75 barn som søkte i en toårsperiode. Myndighetene krever at foreldrene kan forsørge barna. Derfor fikk 60 nei og 15 ja. De to advokatene – og Aftenposten – mener det kan være snakk om flere hundre barn som er blitt avvist.

Dette mener advokatene er et brudd på barnekonvensjonen: Alle barn i verden har samme krav på beskyttelse. Ikke slik at man aktivt skal gå ut og invitere alle til Norge. Men bordet fanger: Når en av foreldrene har kommet til Norge, er Norge forpliktet til å hjelpe barna deres hit. Ikke med ett ord nevnes motforestillinger. Hvilke konsekvenser kan dette få for norsk utlendingspolitikk? Vil ikke det innebære at man frasier seg kontrollen over hvem som får komme til Norge?

– Aller mest problematisk er at myndighetene ikke vektlegger barnekonvensjonen sterkere, og at man ikke legger barneperspektivet til grunn i saker som faktisk dreier seg om barn, sier Tine Larsen.

For eksempel fikk myndighetene søknad fra et barn bosatt i Somalia. Barnet fikk avslag med begrunnelse at det ikke er verre for dette barnet enn andre barn i Somalia.

– Men det går ikke å fraskrive seg ansvaret for barnekonvensjonen ved å si at mange barn har det like ille. Det er det enkelte barns beste der og da som skal vurderes, sier Larsen.
Beskyttelsesbehov

Barnas behov for beskyttelse ignoreres. Mange foreldre fra Somalia kommer til Norge fordi de tilhører en minoritetsklan og har beskyttelsesbehov, og de får opphold på grunn av dette.

– Men disse barnas beskyttelsesbehov trekkes ikke inn i vurderingen om det foreligger særlig sterke menneskelige hensyn. Det viser manglende barneperspektiv, sier Larsen.

Kappløp

Dette legger opp til et kappløp: Hvis man greier å få en fot innenfor og komme seg til Norge, har man vunnet det store loddet. Hvis internasjonale konvensjoner – den europeiske menneskerettskonvensjonen, barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen – gir en slik vetorett, har myndighetene mistet styringsretten. Asylantene som er kommet til Norge vil selvfølgelig forsøke å hjelpe sine egne til det lovede landet, og de får hjelp av fagmiiljøer og mediene, NGO-er, forskningsinstitusjoner, advokatkontorer – alle vil bidra til den gode sak.

Men anno 2008 går det ikke an å fraskrive seg ansvaret for konsekvensene. Man må ha en god dose ideologi eller barmhjertighetskynisme for å kunne kjøre løpet uanfektet.

Et tegn på denne «mean streak» har selvsamme nummer av Aftenposten, der tema er smugling. En norsk familie får sine ansikter slått opp i en stor artikkel. Far og mor sitter i bilen og smiler fårete under overskriften: «Vi kommer nok til å småsmugle litt».

Nordmenn er naive, litt dumme. De er mest opptatt av å smugle øl og sigaretter og billig kjøtt. Somalierne feller tårer og lider. Helt på slutten av Aftenpostens story kommer opplysningen om at tre av barna fikk komme til Norge. Men for effektens skyld gjemmer man dette til slutt. To av de eldste sønnene er fortsatt igjen, må vite.

Egoistisk motiv

Per Kristian Aale og Aftenposten følger opp i samme spor. I dagens avis har de funnet en forsker som forteller at myndighetenes motiv er å begrense innvandringen. NB! ikke ha kontroll med innvandringen, som har et positivt fortegn, men begrense den, noe som kan tyde på egoisme.

– Denne politikken er helt bevisst for å gjøre det lite attraktivt å komme til Norge. Barnekonvensjonen er norsk lov, og den sier at barnets beste skal være det grunnleggende hensynet i alle enkeltsaker. Det har imidlertid ikke slått fullt ut i norsk utlendingspraksis. Hensynet til innvandringskontroll overskygger i en del tilfeller hensynet til barna, fremholder Elisabeth Gording Stang som er ekspert på barnerett og menneskerettigheter.

Per Kristian Aale kan enda fortelle at fra og med mandag er krav om forsørgerevne hevet med 17.000 kroner til 215.000 kroner i året. Det kravet er det 1,4 millioner nordmenn som ikke oppfyller. Så urettferdig er myndighetene!

Men så kommer det, langt nede i artikkelen, etter to dagers hamring mot myndighetenes ubarmhertighet:

Kravet om forsørgelsesevne gjelder ikke dem som har fått asyl i Norge, men det gjelder derimot for mennesker som har fått opphold på humanitært grunnlag. De siste fem årene utgjør det rundt 5000 mennesker

Ett av de viktigste premisser for saken blir holdt unna, og dukker bare opp som en forklarende tilleggsopplysning for den som gidder å finlese teksten. Dette er uhederlig, manipulerende journalistikk, Per Kristian Aale!

Den dukker opp fordi UDI forteller at de har bedt om en oppmykning. De vil gjerne at flere barn gjenforenes, men har fått nei fra politiske myndigheter. – Kynisk, sier Selvhjelp for innvandrere, SEIF.

Hvem er kynisk?

Barna får ikke komme til Norge


– Forsøker å bremse asylstrømmen