Sakset/Fra hofta

Agder Teater har satt opp et dukketeater, «Moses i Tønden», som Henrik Wergeland skrev som 16-åring. En 16-åring er et barn og stykket er preget av tidens fordommer mot jøder. Hva er poenget med å sette opp et stykke som ikke er representativt for Wergeland, og det endatil for barn som ikke har forutsetning for å forstå en så komplisert problemstilling?

Ifølge Ulf Andenæs i Aftenposten er stykket rikt på stereotyper om den pengegriske jøden. Norske jøder er sjokkert over at stykket er satt opp.

– Jeg ble forferdet da jeg så dette, sier Sidsel Levin, leder for Jødisk Museum som åpner i Oslo i september.

– Å sette opp et slikt stykke er én ting. Teatrets forsøk på veiledning til barna har gjort vondt verre. Det er noe av det verste jeg har sett, når det gjelder å videreformidle myter og skadelige fordommer. Gjennom teksten gjentas gang på gang ord som «penger», «grisk» og «grådig» i forbindelse med jøder. «Uansett hvordan det var fikk jødene et veldig dårlig rykte», heter det. Her sås og etterlates en tvil i barnas sinn, og vises liten innsikt i hvordan fordommer blir sådd. Hadde det enda vært forklart historisk at pengetransaksjoner var en av de få virksomheter jøder den gang fikk lov til å drive med. Her hadde teatret en sjanse til å vise hvordan Wergeland frigjorde seg fra egne fordommer ved å bruke sin erfaring, fornuft og hjertelag. Den muligheten er forspilt.

– Det meste som formidles om minoriteter i Norge blir sett gjennom majoritetens øyne, mener Levin.

– Det viderefører skjevheter. Erfaringene med det jødiske er så begrenset at storsamfunnet gjenkjenner ikke antisemittismen når den dukker opp.

Kanskje noen av forutsetningene for en slik oppsetning mangler i Norge? Som et rikt jødisk-kulturelt miljø som kan plassere stykket i en kontekst? Det kan også tenkes at det ikke er majoriteten som er problemet, men holdninger hos kulturarbeidere.

En brysom Wergeland