Gjesteskribent

Av Knut Nærum

I følge en sekstenåring i avisa Aften er «jøde» og «hore» de to vanligste skjellsordene blant ungdom på Mortensrud i Oslo.

«Hore» visste vi om; «hore» og «homo». Ungdommen bruker disse ordene uten dermed å beskylde hverandre for å selge seksuelle tjenester eller å påstå noe om seksuell legning. Mellom venner er disse ordene gladfrekke tiltaleformer, som når bergenske tjommier kaller hverandre rævhål. Brukt mot en uvenn eller fremmed er de fornærmelser. Det er utrivelig for prostituerte og homofile at disse ordene blir brukt nedsettende, og nå er «jøde» også blitt et sånt ord. Dessverre.

Man kunne ikke brukt «muslim» eller «kristen» eller «buddhist» på samme måten. Man kaller ingen for «muslim» med mindre de faktisk bekjenner seg til islam. «Jævla syvendedagsadventist», det fungerer ikke. Jødene er derimot et reelt hatobjekt både blant fordomsfulle nordmenn og fordomsfulle innvandrere fra steder i verden hvor Israel blir sett på som et ondt land. Når «jøde» brukes på denne måten, som «tulling», tømt for mening, blir samtidig jødehat allmenngjort og lettere akseptert. Det har ikke blitt noe lettere å stå fram som homofil etter at «homo» ble et generelt skjellsord.

Før jeg leste dette i Aften hadde jeg aldri hørt noen bruke «jøde» som et generelt skjellsord. Med to unntak.

Det ene unntaket var byoriginalen Arne Tum-tum i Halden der jeg vokste opp på sekstitallet. Han gikk rundt i byen med en rar liten hatt og en bag full av øl og sa «Er du jøde eller, din kættelikk?» Jeg tror at han med denne replikken utleverte fordommer, og dermed var min barndoms svar på Otto Jespersen. Det andre unntaket kom i 1973, da jeg ble kalt jødetamp.

Noen dager tidligere hadde søstrene Levin vært på tv og fortalt at dette fikk de slengt etter seg på femtitallet, i et Norge der alle måtte ha fått med seg at Hitler og Norge hadde vært på hver sin side under krigen. Jeg var tolv år gammel og satt på en trapp i Fyresdal da en passerende syklist ropte «jødetamp» av sine omtrent ti år gamle lungers fulle kraft. Jeg visste hva jøder var, jeg visste om konsentrasjonsleirene, og at jeg selv ikke var jødisk. Gutten på sykkelen hadde bare hørt et ord han syntes låt som en brukbar fornærmelse. TV-mediet hadde ikke klart å formidle humanisme og likeverd til ham, det var bare en buffet av elendighet. I ettertid har jeg forstått at dette var en god analyse av fjernsynets vesen.

Senere, på videregående skole, begynte jeg å ønske at jeg virkelig var jøde. Alle mine helter var det. De var amerikanske musikere, komikere, tegneserieskapere og forfattere: Bob Dylan, Lou Reed, brødrene Marx, Lenny Bruce, Woody Allen, Mel Brooks, Will Eisner, Harvey Kurtzman, Lee og Kirby, Salinger, Roth. Jeg ønsket at jeg kunne vært som dem, eller – enda bedre – vært en av dem: Kunstnerisk, genial, morsom, misforstått og følsom, med en mor som maste om at jeg skulle spise mer suppe. Jødisk. I stedet var jeg belemret med en barndom i Østfold; med ateistjul og lungemos. Ikke rart jeg studerte nesa mi i speilet, i håp om at den lignet på Dylans. Det er ikke lett å se seg selv i profil. Man må ha to speil og fremfor alt store mengder selvopptatthet.

En gang på åttitallet ble jeg fortalt at jeg trolig hadde jødiske aner likevel. Familiehistorien gikk ut på at min tipptippoldefar Carl Heinrich Rosanowski var polsk jøde som stakk av fra en eller annen stor europeisk krig på midten av attenhundretallet. Syklisten hadde altså likevel kanskje vært inne på noe, bortsett fra det med tamp.

Derfor ble jeg stolt over å høre om min tipptippoldefar, og desto mer skuffet da jeg nylig oppdaget i familiepapirene at han ble konfirmert i en evangelisk kirke i Danzig i 1838. For det første var han altså kristen, og for det andre var han knapt nok polsk. På den tiden var Polen oppløst og delt mellom russere, prøyssere og østerrikere. Min tipptippoldefar var altså formelt prøysser. Han tilhørte et folkeslag som i ettertid bare er kjent for en ting, og det er sin disiplin. Enda godt han deserterte.

Når det kommer til stykket, er jeg glad for at jeg slipper den trakasseringen som norske jøder blir utsatt for. I Norge har de blitt plaget av tullinger siden andre verdenskrig sluttet, og det flerkulturelle Norge har dessverre ikke gjort det lettere å være jøde, tvert imot. En artikkel i Aftenposten i 2004 fortalte om ei jente som hadde fått et smykke med Davidsstjernen revet av seg, og en jødisk gutt som hadde blitt truet på livet – på Mortensrud skole. Overskriften lød «Ukvemsord er daglig kost for jødiske barn i Norge».

Jonas Gahr Støre så stengte palestinske butikker i Hebron og tenkte på nazitida. Utenriksministeren får tenke hva han vil, men det er ikke alt en tenker som bør settes på trykk. Er det en gruppe mennesker som bør få slippe nazibeskyldninger og -antydninger, er det jødene. Israelske myndigheter og soldater har utsatt palestinerne for mye, men Israel har tross alt aldri forsøkt å utrydde palestinerne som folkegruppe.

Flaggbrenning har gjort det umulig for mange å stille opp i demonstrasjoner for palestinske rettigheter. Det er forskjell på å brenne det amerikanske flagget og det israelske. Jeg vil ikke være der man brenner flagget til et folk som har blitt sendt til ovnene.

Man begrunner sitt hat med fiendens ondskap. Dessverre lever fortsatt de gamle ideene om den jødiske sammensvergelsen. Den 13. september 2001 ble jeg fortalt av en norskpakistansk drosjesjåfør i Oslo at det var jødene som sto bak angrepene på USA. De hadde planlagt og gjennomført det hele, derfor hadde alle jøder som jobbet i World Trade Center holdt seg hjemme den 11. Dette hadde han fra en pakistansk avis. Jeg ble så provosert at jeg bare så vidt ga tips.

Vil man unngå kollektiv skyld, bør man unngå å tro. Alle jøder forventes å svare for israelske soldaters fremferd på Vestbredden. Muslimer i vesten må ta synlig avstand fra Al-Qaida, ellers blir de mistenkeliggjort. Jeg er glad for å være norsk hedning. Vi slipper i motsetning til de kristne å bli beskyldt for å være delaktige i heksebrenningene, men vi får lov til å synge julesanger likevel.

Norge er – i likhet med Israel – en religiøs stat. Kristendommen er nedfelt i Grunnloven, og hvis vi kommer oss gjennom alle versene av «Ja vi elsker», står vi tute meg der og synger at Gud hjalp oss i krigen mot svenskene. Galskap. Men om man mener at nasjoner bør bygge på folkevett heller enn religion, eller om man ikke liker religiøse staters politikk, er likevel ikke noe av dette grunn til å hate de troende, til å bruke «jøde» som skjellsord, eller å godta at ungdom i Oslo gjør det.

En ting til slutt: Det har alltid slått meg som merkelig at jødene har fått skylden for å ha tatt livet av Jesus. For det første tror jeg ikke på kollektiv skyld. For det andre var det romerne som gjorde det, og de har sluppet merkelig lett unna.

Opprinnelig trykt i Dagbladets lørdagsutgave 22. november 2008

Document takker Dagbladet og forfatteren for gjengivelsen.