Hans Rustad En kråke som flyr. Bare for seg selv, for de urørlige trær i sneen. Bare for mitt øye nå, et tegn for min bitre visshet at ingen ting tar slutt, at evigheten fødes og dør i en ringdans av mørke former. Den samme smerte som ingen utsoner, det samme skrik som aldri stilner, de samme […]
Logg inn for å lese videre (abonnenter).
Støtt uavhengige nyheter!
Bli abonnentPluss-artikler blir åpnet 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
