Poesi

En kråke som flyr. Bare for seg selv, for de urørlige trær i sneen. Bare for mitt øye nå, et tegn for min bitre visshet at ingen ting tar slutt, at evigheten fødes og dør i en ringdans av mørke former. Den samme smerte som ingen utsoner, det samme skrik som aldri stilner, de samme avmektige tegn av dagshårdt blod mot de underjordiske lover.

Gunvor Hofmo