To kvinnelige racersjåfører fra overklassen, høres umiddelbart ut som en overflatisk innfallsvinkel til temaet «kvinner under mullaene». Men er det ikke. De to kvinnene Der Spiegel presenterer er født med sølvskje, men det forhindrer ikke at de utsettes for den groveste diskriminering. Det er vanskelig å skille på hva som er Midtøstens macho-kultur og religiøs nedvurdering av kvinnen.

En mannlig konkurrent uttrykker det slik: Den eneste maskinen disse kvinnene burde få bruke, er vaskemaskinen.

Irans behandling av kvinner er schizofren. De får ta høyere utdannelse, og 60 prosent på høyskoler og universiteter er kvinner. Men: Arbeidsløsheten blant de samme kvinnene er enda høyere. Når man kommer til arbeidslivet, trer de religiøse forbudene i kraft, og de segregerer kjønnene omtrent som i Sør-Afrika under apartheid.

Iran is a country in which women have been considered second-class citizens since the establishment of the Islamic Republic in 1979. In a court of law, a woman’s testimony is worth only half as much as that of a man, and sons inherit twice as much as daughters. Women are not permitted to sing or dance in public, or even ride a bicycle. They cannot travel without a man’s permission. A man can forbid his wife from working, and if he catches her with another man, he can kill her without fear of punishment. Wearing a headscarf is mandatory, while the chador, or full-body veil, is preferred.

Det er neppe tvil om at Khomeini-islamismen har et hatefullt forhold til kvinner. Dette appellerer også til den tradisjonelle macho-kulturen, som går på tvers av og utenfor religionen. Resultatet er en nedvurdering og diskriminering av halve befolkningen, og en vanvittig sløsing med ressurser. Det er en korrelasjon mellom behandlingen av kvinner og økonomisk velstand.

Historien har to hovedpersoner. Begge er sterke, uavhengige kvinner, det synes å være prisen for å sette seg opp mot systemet. Laleh Seddigh var pioneren som brøt «raseskillet», da hun som første kvinne konkurrerte mot menn siden Khomeinis revolusjon. Hennes noe yngre kollega Zohreh Vatankhah vil konkurrere på like vilkår, men sliter med utestengning, byråkratiske hindre, boikott og regelrett trakassering.

Vi glemmer å ta inn over oss at Iran faktisk er et teokrati. En gudsstat. Der inntar kvinner posisjonen som annenrangs borgere. Hvis man først innfører diskriminering som system, har det en selvforsterkende tendens.

Det er ikke lenger siden enn 2004 at Seddigh brøt tabuet mot å konkurrere med menn. Irans unge har gjennomgått en revolusjon, og det sier noe om hvor mye systemet henger etter.

Teokratie innebærer at de som vil rette på noe må gjøre opprør mot både Gud og myndigheter Seddigh sier at profeten slett ikke ville ha underdanige kvinner. Men det er noe tragisk over deres situasjon.

During a rally through Iran’s eastern Lut Desert, Vatankhah was leading in the first stage when someone smashed the windshield of her Toyota at night. The next morning, a wooden club lay on the driver’s seat like a threat.

Seddigh placed third in her first race. Not unexpectedly, none of her competitors congratulated her. When she waved to her female fans, who had climbed up on the fences, screaming, the management ordered her to behave properly. She had to wear a black coat over her overalls during the awards ceremony.

A year later, when she won the championship in her engine class (smaller than 1,600 cc), there was no mention of her victory in the media. Even today, the television networks suspend live coverage whenever she receives a trophy. The newspapers print her name the next day, but without any photos.

During the penultimate race of the 2006 season, the stadium announcer called out Seddigh’s name, ordering her to appear at the starting line, but guards refused to allow her through the gate, citing orders from above. She was later told that the head of the racing association had decided that she would never be allowed to race again.

He was afraid of the new president, Mahmoud Ahmadinejad, a conservative extremist. «They wanted to prevent me from capturing the championship again,» says Seddigh.

Vatankhah og Seddigh er begge ugift, har ikke barn, og lever i et gullbur. De drikker vodka på fest, hvor ingen går med slør. Men det hviler noe trist over deres skjebne.

Man forstår mer av hvordan Irans unge stritter imot teokratiet, men også hvordan de 15 % som støtter regimet gjennom den paramilitære basji-ungdommen og Revolusjonsgarden, kan bevege seg i en retning som kan minne om fascisme.

Regimet kan meget vel implodere. Det største slaget ville være en fallende oljepris.

Racing against the Mullahs