Kommentar

Blant årets minneverdige leseopplevelser var møtet med Johannes V. Jensen. De lokale biblioteker har ikke lenger plass til 60-årenes litteratur, eller synes den er utdatert. Slik finner man perler for 1 krone. Jensens «Himmerlandshistorier» er malerier. Det er empati med mennesker og mennesket som er utlevert til slitet, til en hard tilværelse på jorden.

Mennesket er underlagt loven om å slite i sitt ansikts sved. Men ikke bare det: årstidende, den biologiske rytmen, himmelvelvingen. Det er noe storslått og tragisk over menneskenes gang og slekt som følger slekters gang.

Om bare på dette punkt rører Jensen ved noe vesentlig, som var helt vanlig i gamle tiders litteratur; sansen for slekt og familiesagaer. Tidligere var det en trøst og en gåte, og en byrde eller velsignelse å tilhøre en slekt. Nå handler romaner om atomære individer. Er det derfor Anne B. Ragde og Frid Ingulstad selger så godt?

Det slo meg at tyngdepunktet i Jensens univers var et annet sted enn i dagens litteratur: det var mer «miljøvennlig», mer innstilt på naturen, som noe uavvendelig, vær og klima var hele tiden til stede i teksten. Ikke som dekor, eller kulisser til følelsene, men som noe eget. Det sier meg at menneskene den gang levde nærmere naturen, og visste mer hva den betød. I dag er den skueplass for ekstremsport eller fritid.

I stedet har vi skiftet arena til menneskesinnet, ikke bare litteraturen, men hele samfunnet. Man kan snakke om en «psykologisering» av samfunnet, i takt med massekommunikasjon og det at produksjon av tegn og mening er blitt storindustri.

Jeg satt igår og snakket med noen hyggelige gamle mennesker. De var glad jula snart var over. De forbandt ikke noe hyggelig med den lenger etter at sønnen var blitt skilt. Han hadde rotet det til med venninnen til kona, og slikt blir det bråk av. Ungene ville ikke se faren lenger, og heller ikke eks-kona. Så foreldrene måtte feire jul uten sønnen. De måtte velge. Den andre sønnen hadde det heller ikke lett. Han bodde separat fra kona, og hun nektet deres datter å se besteforeldrene. De hadde aldri møtt henne. Det er slikt som gjør hjertet tungt på gamle dager. Mannen har vært en arbeidskar all sin tid. Det rant meg i hu at det ikke er så stor forskjell på den verden Johannes V. Jensen skildrer, og dagens: det er bare at «slitet» har forflyttet seg inn i menneskehjertene.

Der folk tidligere døde av slit, dør de nå av brustne familier. Kjernefamiliens død er en av de store tragedier i vår tid. Man kan ikke unngå å høre om alle som skiller seg, og problemene som følger med. Det er regelen, ikke unntaket. Likevel fortsetter avisene og mediene å late som om dette er OK, og et naturlig utslag av det frie valg og det moderne liv. Men bildet er langt mer broket, det vet alle som går litt tettere på, og journalister burde ha gode forutsetninger for å si noe, men gjør det ikke.

Men er ikke skilsmisser en uavvendelig følge av frihet og muligheter? Jo, men man må være villig til å se på omkostningene, og ikke minst om det gjør noe med oss mennesker. Sex og samliv handler om biologi, noe av det mest grunnleggende. Men alle vet at sex er en løs kanon på dekk. Den kan brukes til mye rart. Men mennesket er utrustet slik at når det forplanter seg har beskyttelsesinstinktet forrang: man setter ungene sine over kjønnsdriften. Slik er naturen innrettet for de flestet primater. Men som vi alle vet fra bekjentskapskretsen: slik er det ikke lenger. Folk parer seg som i kontinuerlig løpetid. De tenker med kjønnet. Da har sex blitt en trussel mot samfunnet.

Dagbladet og nå også Aftenposten og VG har leflet med de spennende nye sex-mønstrene. Det pirrer titteren i oss, og sier mye om generasjonen som styrer mediene. Man har også latt som om samfunnet er på «vei» mot andre familiestrukturer/kombinasjoner: Sex-forskere som Wenche Mühlheisen har fått utbre sine teorier om et annerledes samfunn. Kameratpuling fremheves som noe nytt under solen. Mitt inntrykk er snarere at ungdom er usikre, i villrede og trenger noen faste holdepunkter. Men promiskuøse voksne, ikke bare seksuelt, men mentalt, gjør dem overlatt til seg selv, og da skjer det mye rart, under impuls av de samme mediene som lager soft-porn hetærer som Aylar Lie, eller sexologer som VGs Kristin Spitznogle. Det er få forskere som våger å stå frem og være «moralister». Selv det mest opplagte historiske blir vanskelig å hevde: finnes det noe eksempel på at samfunn har overlevd som har oppgitt kjernefamilien?

There is no free lunch. Heller ikke i historien. Sex er en slik kraft som, hvis den slippes løs, kan gjøre stor skade. Har noen sett det ha vært tema? Selv om alle kan belegge det med nok av eksempler.

Johannes V. Jensen sa vi må føle på en nye måte. Når verden forandres må vi følge med i følelsene. Vi må utvikle et nytt språk. Hvorfor skjer ikke det i mediene? Hvorfor er det den samme gamle grøten som serveres, uke etter uke, år ut, år inn? Det er ikke bare internett som får folk til å flykte fra avisene, det er noe langt mer grunnleggende. Inntil mediene tør å gå inn i sin tid og ta folk på alvor, vil de fortsette å tape, og document.no vil få mye å gjøre også i det nye året.

Godt nytt år!

Det er ikke bare stor fortellerkunst, det er en annen måte å oppleve verden på enn dagens. Tyngdepunktet er ikke det subjektive menneske, kretsingen om ens egne følelser, men individet som er utlevert mektigere krefter enn en selv: fremfor alt slitet, årstidene og årene som går.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også